Kulturkompasset | critics of culture events

Lidenskab, hat og begjær på operaen


Lidenskap, hat og begjær

Santuzza: Tuija Knihtilä, Turiddu: Henrik Engelsviken, Tone Kruse – Mamma Lucia, Alfio- Yngve Søberg. Foto: Erik Berg

Cavalleria rusticana og Pagliacci

Omtale ved Claus Drecker

To veristiske en-aktere har toget inn på Den Norske Opera og Ballett (DNOB) som denne sesongens andre premiere i storsalen.
Blant det feststemte premiere publikum traff jeg også denne websidens eier og musikkritiker Henning Høholt. Siden Høholt selvsagt skriver en detaljert og seriøs anmeldelse satser jeg på en rett fra leveren beskrivelse av hva jeg (og det “alminnelige” publikum) tok innover seg.


Høholt var i anledning dagen ikledd en fargerik og glad dressjakke som passet ypperlig til det vi skulle være med på. For å være ærlig så er jeg temmelig misunnelig på denne jakken, og når vi snakker om misunnelse så er vi sporenstreks inne i kveldens operaer.
Misunnelse, lidenskap og sjalusi er temaene som dekkes av begge de så veldig nådeløse dramaer. Dette er nok typisk italiensk, men samme egenskaper finnes i mer dempede former også hos oss.

Pietro Mascagnis Cavalleria rusticana («landsens ridderskap») er en fengende fortelling om utroskap og uungåelig død. Sceneriet var stillestående og kanskje litt gammeldags men handlingen foregår utenfor kirken i påsketiden og det trenges ikke større kulisser til voldsomhetene.
Alle solister, koret og orkesteret var praktfulle, men jeg ble mest betatt av Tuija Knihtilä i rollen som Santuzza og vi husker hennes klangfulle stemme som Brangäne i Tristan und Isoldehun sang her hos oss i forrige sesong.

Henning Høholt i Papagøjejakken. Design: Tomas Bagackas.

Ikke mindre dramatisk er Ruggiero Leoncavallos Pagliacci (Bajazzo) som fulgte etter en avslappende pause. Folkelivet kom kanskje enda mer dramatisk fram i denne oppsetningen. Jeg la merke til noen herlige unger i koret som var med i stykket med stemmen og hele kroppen. Dette var folkelighet på høyeste nivå. Det yret på scenen og også i denne operaen var de deltakende av ypperste klasse og musikalitet.
Denne operaen er litt strengere musikalsk og ikke fullt så «søtladende» som Cavalleria rusticana som er viden kjent for sine uendelig gode melodier.
Dette til tross ble jeg både musikalsk og følelsesmessig svært rørt av duetten mellom Nedda (Marita Sølberg) og Silvio (Espen Langvik) som nesten tok pusten fra meg.
Dette ga næring til min sjel.

Wir sind vereint!
Ewig nur Dein!
Sieh’ mir selig in’s Auge,
Dein Bild ist d’rin.
Küss’ fort die Thränen,
Nimm Geliebter, / Geliebte, ganz mich hin.

Om to uker skal jeg sammen med en venninne se operaene om igjen. Hun er ingen operakjenner men har vilje og sans for å lytte. Disse to dramatiske men vakre og melodiøse dramaer kommer til å gi henne en langvarig opplevelse slik denne
nyinsceneringen har gitt meg.

Claus Drecker
www.nordlys.net

Tagged as: , , , , , , , , , , ,