Kulturkompasset | critics of culture events

Cavalleria Rusticana og Bajazzo i København


Cavalleria Rusticana og Bajazzo i København

Audun Iversen og Kristin Lewis i Bajazzo, kveldens høydepunkt. foto Miklos Szabo

Av Henning Høholt

KØBENHAVN/DANMARK: Som de fleste husker (?) var Den Norske Operas produksjoner av Cavalleria Rusticana og Bajazzo som ble spilt for noen år siden i Oslo en samproduksjon med Den Kongelige Opera i København, hvor den første var satt i scene av daværende operasjef i København, Kasper Holten, nå operasjef på Covent Garden operaen i London, og vår egen daværende operasjef Paul Curran, som idag regnes som en av verdens fremste operaregissører, etterspurt, og med suksess, over hele verden.

En operasjef, som Oslo burde ha forstått å sette pris på og holde fast ved. Imidlertid ville ukyndigheten, den manglende fagkunnskapen, samt ikke minst evnen til å samarbeide på aller høyeste kustneriske internasjonal nivå, fra den aller øverste ledelsen det ikke slik, og derfor mistet Den Norske Opera  dessverre en  stor kapasitet, – mens middelmådigheten og ufagkunnskapen fikk lov å fortsette og etter egen oppfattelse å briljere. Forhåpentlig er denne perioden i Den Norske Opera snart en parentes, som antagelig og forhåpentlig fort vil bli glemt. Selv om pensjons flause uttalelsene sikkert vil bli hengende etter i historien. En slik flause av en “øverste” sjef er smakløs og ikke akseptabel. I et førsteklasses opera- og balletthus hjelper det ikke å ansette “dillettanter” og “amatører”. Der trenges det fagkunnskap og sosial intelligens.

Stig Fogh Andersen som en strålende Canio i Bajazzo, foto Miklos Szabo

Imidlertid går disse to gode forestillingene som suksesser i København nå igjen. Cavalleria Rusticana, er etter min oppfattelse en av de beste som jeg har sett på lenge, dette skylles den måten man har løst det scenografiske i samarbeid med det musikalske. Videre har man genialt lyktes å komponere Bajazzo scenografien, plassert opp til rette etter den andre verdenskrig på en intelligent måte inn i den oppstillingen man har i den første forestillingen, slik at man nesten kan forestille seg at Bajazzo er en fortsettelse av Cavalleria, selv om dette ikke er tenkt slik fra komponistenes side. Dette er blitt til en vellykket produksjon.

I forrige uke var det en av de store norske operasangerinner, Randi Stene, som overtok den bærende hovedrollen i Cavalleria Rusticana som Santuzza. en rolle som kun synges av de helt store sangerinner verden over, for dette er en krevende rolle. Min siste var Violeta Urmana på Opera Bastille i Paris, og før dette Tuija Knihtilä i Oslo.

Randi Stene har en sikker fremtoning på scenen, fører seg godt, hun har den vanskelige oppgaven å skulle være på scenen hele tiden under forestillingen, og mye av tiden som lyttende og reagerende påd et hun opplever. Dette fungerte bra. Hun synger strålende, har en flott fyldig stemme, som bærer godt, til og med når der er litd for mye lyd fra orkestret i dette relativt nye operahusets ikke perfekte akustikk, hvor der skal mye trykk på fra sangerne for iblant å konkurrere med orkester klangen, noe de respektive dirigenter, ikke minst nye bør lære seg å ta hensyn til.  Turiddu blev godt fremført av Niels Jørgen Riis, og Johan Reuter var Alfio, men Lucia var Tamta Tarieli og Lola Hanne Fischer, som jeg opplevet visuelt ble lidt for fyldig til denne typen kostyme.

Bajazzo – Paul Currans fremragende regikunst:

Påskemorgen scenen i Cavalleria Rusticana, foto Miklos Szabo

Bajazzo blev kveldens høydepunkt. Enda engang fikk vi understreket Paul Currans fremragende regikunst, dette ble en ekstraordinær opplevelse av format.  Som Canio briljerte Den Kongelige operas tidligere store Wagner tenor Stig Fogh Andersen, hans Vestia la Giubba arie var utsøkt. Han har den sjeldne evne til å fylde scenen, han er midtpunktet, og selvom han vakre tenor ikke lenger er fullt på høyden som i hans store Wagner suksesser, nå beveget seg mer i en klangfull karaktertenor retning, fikk han helt vellfortjent kveldens største bifall

Cultural factors and patient-physician communication will sildenafil citrate dealing with ED patients..

. Vakre mørke Kristin Lewis var strålende som Nedda, hun minnet meg, i all beskjedenhe og positivt ment, om Josefine Baker på hennes aller vakreste, slik som jeg fikk oppleve henne for mange desenier siden i Glassalen i Tivoli, men Kristin Lewis stemmeprakt er selvsagt av et meget større format. Hun har nettheten i sin sceniske fremtoning, og selvom hun, i likhet med mange andre av sangerne i blant ble forsøkt druknet av for mye klang fra orkestret ledet av Joana Mallwitz, klarte hun å komme gjennem muren av musikk, slik at vi hørte henne godt. Orkestret kan med fordel dempe seg lidt.

Applaus, Cavalleria Rusticana. I midten Randi Stene som Santuzza- Foto Henning Høholt

Randi Stene (?) og Johan Reuter i Cavalleria Rusticana, foto Miklos Szabo

Akustikken i Den Store Operaen i København er ikke den aller beste, og sangerne må iblant slite med å nå ut, spesielt hvis dirigenten ikke er oppmerksom på dette problemet, og kun er opptatt av hvordan orkestret klinger, og ikke at det er et viktig samspill mellom sang og musikk, som gir de beste resultater. Johan Reuter briljerte som Tonio, og var faktisk bedre som Tonio enn som Alfio i Cavalleria Rusticana, kanskje fordi han i Bajazzo har mer  spille på, Reuter klær denne typen roller med en interessant karakter, som han skal formidle. Tenoren Beppo ble godt tolket av Michael Christensen. Selvom jeg gjerne vil ha en enda lysere tenor som Beppo.

I Bajazzo opplever vi en annen av våre unge store norske navn, den som for tiden ser ut til å ville kunne bære videre den stolte norske baryton tradisjonen, og eventulet gå i sin norske landsmann Terje Stensvolds fottspor, Audun Iversen, selv om han enda ikke har beveget seg inn på Terje Stensvold repertoire. Jeg huske Audun Iversen meget godt fra hans debut som Eugene Onegin i København, en rolle som han senere bl.a. har tolket på Bolshoi. Audun Iversen synger i Bajazzo rollen som Silvio. Noe han gjorde fremragende, hans lange samspill og duet med Kristin Lewis som Nedda var det flotteste musikalske høydepunkt i Bajazzo, og de ble ikke overdøvt av orkestret. Orkestret – Det Kongelige Kapel, spiller meget godt, jeg ville ha foretrukket å ha hørt mer til harpene i Intermezzoet i Cavalleria Rusticana. Koret er relativt bra, best i Bajazzo. Korledelsen burde ta seg en tur til Oslo og lytte til koret i Den flyvende Hollender, og så reise hjem igjen og få frem en tilsvarende høy kvalitet i klangen.

Produksjonen kler Den Store Operaen i Københavns scene godt, og dette fungerer på høyt nivå. Jeg opplevet at Bajazzo var den mest vellykkede av kveldens to operaer. Sommeren er kommet til København, der var godt besøkt i Den Store Operaen, men ikke utsolgt.

Cavalleria Rusticana og Bajazzo er populære operaer på det internasjonale repertoire, derfor får vi opplevet mange slike i løpet av noen år. Les gjerne våre kritikker fra andre produksjoner:

Fabio Bardelis kritikk fra Torre del Lago,  http://www.kulturkompasset.com/2013/08/cavalleria-and-tabarro-in-torre-del-lago/

I Oslo: http://www.kulturkompasset.com/2013/03/cavalleria-rusticanapagliacci-in-oslo/

Claus Deckers kritikk fra Oslo: http://www.kulturkompasset.com/2013/03/16322/

Violeta Urmana i Paris: http://www.kulturkompasset.com/2012/04/urmana-in-cavalleria-rusticana-at-bastille/

På Oscarsborgs festning i 2011; http://www.kulturkompasset.com/2011/08/cavalleria-og-bajazzo-pa-oscarsborg-festning/

I Bergen med Cavalleria Rusticana og Le Villi: http://www.kulturkompasset.com/2011/07/cavalleria-rusticana-og-le-villi-i-bergen/

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tagged as: , , , , , , , , ,