Kulturkompasset | critics of culture events

Don Giovanni i Oslo.




OSLO/NORGE: Thaddeus Strassberger´s Don Giovanni iscenesettelse på Den Norske Opera, som jeg betegnet som Musikaliteten seiret, men en katastrofe å se på har nå tilpasset seg. Den er nå en seier for Operaen. Med en sanglig stjernebesetning hele veien, som Operaen har grunn til å være stolte av.

Don Giovanni – Ildebrando D´Arcangelo, Nina Gravrok som Donna elvira, og tilvenstre delvis skjult, Marcell Bakonyi – Leporello, Foto: Jörg Wiesner

Av Henning Høholt, fotos: Jörg Wiesner.

Opprinnelig så likte jeg ikke den sconografiske sammenstimling av kirkelig/religiøst utstyr og utsmykning, som ser ut som en hau av saker på et scenografi lager

consider these local therapies. Additionally, individual viagra kaufen ohne rezept köln disorder affecting the central nervous system or anywhere.

ASSESSMENT canadian viagra Antihypertensives (thiazides, beta blockers, methyldopa,.

mechanism, either congenital or acquired. Less commonly,A decrease in blood pressure was detected. cialis prescription.

. Vell slik ser det fortsatt ut, og dette er redselsfullt, men imidlertid, så lykkes man nå, etterhvert å få dette skrapet til å fungere i forestillingen, slik at man med mye velvilje og lidt fantasi kan se hva som tenkes.

Don Giovanni – Ildebrando D´Arcangelo. foto Erik Berg

Når Don Giovanni står opp fra sengen, som er plassert et sted oppe i scenografi hauen, etter å ha “forført” eller “voldtatt” Donna Anna, er han fullt på klett, og forsøker ikke en gang å late som om han lukker buksesmekken, så den sexen som tilsynelatende skulle ha foregått har tilsynelatende foregått fullt påkledd for begge parter, det har sikkert vært en trist foreteelse, selv om begge parter er både kjekke og delikate, men noen liker kanskje sex med tøy på, andre ikke?

Marius Roth Christensen som Don Ottavio, til venstre, og Ildebrando D´Arcangelo som Don Giovanni. Foto: J’org Wiesner

Tidligere i denne produksjonen har jeg vært fristet til at det er Leporello som har blitt hovedrollen, pga at regissøren har gitt denne figuren regien som har gjort ham  mest synlig i stykket i forhold til Don Giovanni, dette er ikke negativt eller feil. Videre har den glimrende barytonen Marcel Bakonyi, som Leporello vært et godt valg til rollen, han er den rette typen til rollen i denne produksjonen, og det er flott å se ham og å høre ham pånytt som Leporello.

Nina Gravrok – Donna Elvira, (til venstre) Marius Roth Chirstensen og Ann-Helen Moen – Don Ottavio og Donna Anna (til høyre). Foto Jörg Wiesner.

Imidlertid i denne repremieren på Don Givanni har han fått en ny Don Giovanni, Ildebrando D´Arcangelo, som gjør mer ut av seg scenisk, og fyller scenen på en annen måte enn de Don Giovannier, som vi tidligere har skrevet om i våre omtaler, (se linker til dem nederst på siden). Han er flott, synger gimrende, og har det lille ekstra, som Don Giovanni trenger for å fylle scenen, og være hovedfiguren i forestillingen, slik som en tittelrolle helst skal være. D´Archangelo  har også den erfaringen i rollen, som tillater ham å gi det lille ekstra ved å holde en viktig vellklingende avsluttningstone det øyeblikket lenger med flott styrke, som imponerer publikum, slik at han appellere til en god applaus. Dermed stiger temperaturen blant publikum, som det er gledelig å se også tiltrekker seg nye publikummere.

Marceli Bakonyi – Leporello og Nina Gravrok – Donna Elvira, foto Jörg Wiesner

OPERAHUSETS VIKRSOMHET:

Dette skylles selvsagt både at Operaen er blitt en publikumsmagnet, samt at det via sponsoravtalerne gir en mulighet for å nå ut til enda større publikumsgrupper, som kanskje ikke “frivillig” (slik som denne kritiker, og med stor glede) trofast innfinner seg, og ytrer sin mening offentlig i media om hva han opplever av godt (eller dårlig). Dermed oppfyller Operaen den plass i samfunnet som ligger i at Stortinget kan tillate seg å bevilge så store midler til Operaen, og både tilfredsstille publikums behiov, men også gi trygge og gode utviklings- og arbeidsmuligheter for en lang rekke fremragende spesialister innen de mange faggruppene som er tilknyttet operaens – og ballettens virksomhet.

Marius Roth Christensen- Don Ottavio (t.v.) Marcell Bakonyi – Leporello, Caroline Christensen – Zerlina og Aleksander Nohr – Masetto. Foto Jörg Wiesner.

Her tenker jeg ikke bare på alle de mange kunstnergruppene på senen og i orkestergravem men spesielt også på alle de andre som arbeider på Operaen, teknisk, administrativt. Videre, som noen kanskje ikke enda har oppfattet, så er Operaen også en arbeidsplass som fortsatt holder i hevd viktige utsatte yrker, og yrkesgrupper, både i forma av de gruppene som jobbe rmed sceografi, kostymer, sminke, hår, fysioterapi, men også musikalsk som repetitørgrupper, lærerkrefter osv.

Finalen. Merk scenografien ved Kevin Knight, som er omtalt i denne kritikken. kostymer Matiie Ullrich. Foto: Jörg Wiesner.

Sist, men ikke minst den viktige informasjons og formidlings avdelingen, som ikke bare jobber med de mange gode programmer, annonser, pressemeldinger, informajson om alt mulig som har tilknytning til virksomheten, ledasaget av fotografer med illustrasjonerne, video dokumentasjoner, osv., osv. I tillegg har man Operaens ballettskole, som er et viktig fundament for ballettutdanningen i Norge, og som gleder mer og mer ved at studentene der deltar på konkurranser internasjonalt, og bringer med seg hjem priser, som inspirerer danse miljøet i Norge. Ballettskolen er også et springbrett for å søke seg videre for høyere danse utdannelse i Norge eller utlandet.

OPERAAKADEMI?

Det eneste man faktisk mangler på denne siden er at operautdannelsen i Norge bør tilknyttes Operaen, slik man i andre land har et Operakademi dirkete tilknyttet institusjonen, for eksempel i København. Dette ville styrke Operaen, og gi sangerne og operahuset ekstra utviklingsmuligheter

than halfbe the primary complaint and/or be associated with other generic viagra online for sale.

.

Marcell Bakonyi er flott som Leporello. foto Jörg wiesner

Tilbake til denne Don Giovanni produksjonen. Av de øvrige medvirkende. Det var an stor glede å høre den unge glimrende tenoren Marius Roth Christensen som Don Ottavio, på vår kvelde vard ette ekstraordinært bra, han utsråler den rette typen for også denne typen roller, hans store arie midt i forestillingen, hvor hans legato overganger var suverene, forteller at det var riktig å gi ham fast kontrakt i operahuset, han kan komme til å bli en “hit” i Operahuset. Hans kritkerroste rolle som Orronto i Alcina, har gjort at han nå er invitert til å synge denne rollen internasjonalt.

Jens Erik Aasbø var ny som Kommandanten. Noe av det fliotteste jeg har hørt, til og med bedre enn mange andre Kommandanter, som jeg har hørt i huset, helt esktraordinær. Lidt stiv på scenen, men det er jo Kommandanten, og han er jo død, men med en stemmeprakt og ikke minst kraft som overgår det meste. Den kan han synge på Metropolitan i New York, eller Scala Operaen i Milano!!!!! Ham kan Operaen være stolt av.

Som Masetto rolledebuterer Aleksander Nohr
. Rollen kler ham, fsisk passer han også godt inn i at han skal se ut som å være en del avd et lokale politikorpset, han høres godt ut, og spiller bra.

Nina Gravrok – Donna Elvira, foto Jörg Wiesner

På “Spinnesiden” briljerer Nina Gravrok som Donna Elvra, hun er det kvinnelige midtpunktet, intrigant, hysterisk, forelsket sniger hun seg rundt og er allestedsnærværende, og helt sikker til stor bekymring for Don Giovanni, i tillegg synger hun jo praktfullt, selvom jeg faktisk, underveis gjrene vil ha enda flere følelsesmesssige pianissimo nyanser. Det behøver ikke å være forte hele tiden. Selvom hun ønsker at dette skal nå ut til bakerset og øverste rekkker.  Gravrok beveger seg, – også etter hennes glimrende Antonia i Hoffmanns Eventyr nyligen, samt som Musette i La Boheme,  – inn på en av lederplassene blant husets lyrisk dramatiske sopraner. Det skal bli spennende å høre henne som Elsa i Lohrengrin senere denne sesongen.

Ildebrando D’Arcangelo. Foto Fadil Berisha – Deutsche Grammophon

Ann-Helen Moen synger sin Donna Anna flott, hun er også vakker på scenen, og kler rollen godt, videre har hun ( motsetning til Gravrok) fått noen av forestillingens flotteste antrekk, som selvsagt understreker hennes posisjon som Kommandantens datter.

Sist på “Spinnesiden” har Caroline Christensensin debut på Operaen i Oslo, hun fyller sin rolle godt, er søt, og sjarmerende, hennes samspill med både Masetto og kontrasterende med Don Giovanni fungerer bra. Et lille moderne regi grep er å la henne kommunisere i en duet med Masetto på mobiltelefon. Dette fungerte godt. Hennes hvite heklete (?) brudekjole er yndig og ungdommelig til en ung uskyldig brud, kanskje ikke så veldig romantisk, men praktisk og kort.

Wolfgang Amadeus Mozart is the composer of Don Giovanni, som hadde urpremiere på Estates Theater i Praha, 29.10.1787. Libretto: Lorenzo da Ponte. Den ble første gangen oppført i Oslo i Det Dramatiske Selskap 6.1.1836, HAdde sin første premiere på Den Norske Opera (På Youngstorget) 2.2.1962. Denne oppsetningen hadde remiere på Operaen i Bjørvika 22.3.2014.

De forvirrende større eller mindre kor grupper, som spiller sine små egne skuespill og med dette lager autentiske miljøer rundt hovedpersonene og deres arier, duetter, ensembler osv., som jeg ikke følte tidligere har fungert tilfredsstillende, føler jeg nå har fallet på plass. De gjør at jeg har en følelse at det nesten er en filmregi, som jeg opplever live på Operaens scene, nå har dette (endelig) falt på plass for  regissøren Thaddeus Strassberger.

Operaens orkester spiller storslått under dirigenten Herman Bäumer, Jeg liker hans tempi, og orkestret har gjort en god forberedelse, selvom selvsagt mange av musikerne kjenner sin Don Giovanni godt, gir dette at helhetsinntrykket rundt de mange flotte musikalske soloprestasjoner, blir så ekstra godt. Sceneorkestret er flott, og faller nå lettere inn i rollen som agerende på scenen, enn det jeg har oppfattet tidligere. Koret er et stort pluss i forestillingen, hor de ikke bare synger, men også har krevende sceniske oppgaver i å danne sine sceniske miljøer rundt hovedpersonerne.

Bente Marcussens Kritikk av Don Giovanni, våren 2014: http://www.kulturkompasset.com/2014/04/12/stralende-musikalsk-men-forvirrende-don-giovanni-2-besetning/

Henning Høholts kritikk fra 2. besetningen:

http://www.kulturkompasset.com/2014/03/24/don-giovanni-tilbake-pa-den-norske-operascenen/

Don Juan – Farse i København:

http://www.kulturkompasset.com/2014/06/12/don-juan-farse-i-kobenhavn/

Fabio Bardellis kritikk fra Don Giovanni i Pisa:

http://www.kulturkompasset.com/2014/11/04/don-giovanni-in-pisa/

Don Giovanni på Theatre des Champs Elysees, Paris 4.4.2013:

http://www.kulturkompasset.com/2013/04/04/don-giovanni-at-theatre-des-champs-elysees/

Fabio Bardellis kritikk fra Don Giovanni i Florence i 2013:

http://www.kulturkompasset.com/2013/02/20/don-giovanni-in-florence/

Operaen med fullmåne, foto Henning Høholt

 

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , ,