Kulturkompasset | critics of culture events

FASCINERENDE TANNHÄUSER


Stefan Herheims Tannhäuser på Den Norske Opera & Ballett i Oslo er en fascinerende opplevelse

Erectile dysfunction is defined as the persistent or recurrent little blue pill Sexual counseling and education (sex therapy,.

.

Regi: Stefan Herheim. Foto: Erik Berg

Regi: Stefan Herheim. Foto: Erik Berg

Meget fantasifull og iderik har Stefan Herheim lagt sin Oslo versjon av Richard Wagners opera Tannhäuser inn i en Frelses Arme sammenheng i Oslo fra området rundt Bjørvika, Sentralstasjonen og Kirkeristen, med alle de personligheter – og menneskeskjebner som finnes der, hvilket plutselig gjør denne gamle historien nærværende og gir den en aktualitet i hverdagen. En aktualitet, som vi dessverre ofte opplever at noen av disse operaene med gamle historier ikke når å få.

På dene måten formidler Stefan Herheim og hans fremragende stab, med Heikke Scheele som ansvarlig for scenografi og kostymer og Alexander Meier-Dörzenbach for dramaturgi, en meget vakker gammel opera til nye generasjoner. I tillegg får vi gamle operagjengere, som enda husker den siste og meget vakre, men tradisjonelle. Tannhäuser fra 1982 (?) med Karin Mang Habashi og Knut Skram som henholdsvis Elisabeth og Wolfram en fornyet opplevelse, og underveis satt latteren og humringen meget løst blant det ellers vanligvis hardtbarkede anmelderkorpset. Jeg skal unnlate å komme inn på noen av de mange morsomme detaljene, fordi det dette vil ødelegge opplevelsen for det kommende publikum. Det ville være som å fortelle hva julegaverne inneholder før de blir pakket ut. I denne forestillingen er der mange julepakker!

Regi: Stefan Herheim. Foto: Erik Berg

Regi: Stefan Herheim. Foto: Erik Berg

Det er genialt å legge historien til Frelses Armeen. Et par små detaljer blir imidlertid feil. Frelses Armeen tilber ikke Jomfru Maria, for de er protestanter. Videre at når man har lagt hele bildespråket til Oslo, da bør teksten på Frelses Arme skjoldet være på norsk. Personinstruksjonen er utsøkt. Herheim karrikerer positivt bevegelsesspråket, som mange av oss selvsagt genkjenner om ikke annet fra Frelses Armeens gate møter. Man føler seg virkelig på vekkelsesmøte, jeg håper ikke at noen føler seg støtt av forestillingen, for dette er positivt vellment.

Koret synger praktfullt, den nye korsjefen, Raymond Hughes, har gjort en fremragende jobb, og det ser ut som om koret liker sine mange og meget varierte oppgaver. Til og med fanfare trompetisterne fra orkestre kunne man mistenke for å ha en fortid i Frelses Armeen. Og det er klart at de spiller etter noter på scenen, dette blir helt naturlig. Samarbeidet med elever fra Den Norske Operas Ballettskole og studenter fra Ballettlinjen på KHIO (Nøtteknekkerprisen) var vellykket, og frister til gjentagelse.

Uteliggerne og de hjemløse blir tatt godt vare på av Frelses Armeen, en rekke flotte detaljerte karakterer i korets små roller, og  timingen er musikalsk strålende ned til minste detaljer. I tråd med at handlingen skrider frem går tiden til og med fort på uret på scenen.

Det er ikke noen hemmelighet at jeg liker Stefan Herheim og hans glimrende stab. Dette er enda et bevis på at det går ann å legge inn en masse tankevekkende detaljer i en opera, uten å miste handlingen, og at vi samtidig får oppleve relasjoner, som vi alle genkjenner på den ene eller annen måte. Videre å saumfare kostume og rekvisittlageret og finne frem så mange poenger, og bruke demmi en slik sammenheng er meget bra gjort.  Vi genkjente dem alle, og koret, som illuderer som personer i en hel operalitteratur oppslagsbok tegner fremragende sine krevende hovedroller.

At også publikum på en operaforestilling får sine pass påskrevet er absolut på sin plass, og vellkarrikert og godt gjennomført.

Hovedrollene er godt besatt, tenoren Gary Lehman i tittelrollen var fantastisk, en rekke fremragende gjester, med ikke minst Elisabet Strid, meget overbevisende som Elisabeth, Geert Smiths Wolfram. Judith Németh som en flott Venus, samt Amelie Aldenheim som en gjetergutt, og ikke minst våre egne 5 gode mannlige sangere som hver på sin måte gjør en førsteklasses innsats. Magne Fremmerlid strålende som Hermann, – han kan få job som forkynner i en hvilken som helst menighet med sitt forkynner talent, Kjell Magnus Sandve en flott Walther, Ketil Hugaas, Biterolf, Svein Erik Sagbråten som Heinrich, og et nytt bekjentskap for meg, Eirik Roland Egebjerg-Jensen som Reinmar.

Den Norske Opera & Balletts orkester spiller godt under ledelse av Christian Badea, trass i noen mislyde i ouverturen.

HVORDAN SKAL VI FÅ STOLTE NORSKE WAGNER SANGERE NÅR DE IKKE FÅR SJANSEN ?

Dette er et meget alvorligt spørsmål, og på dette feltet må operaens ledelse og casting avdeling ta selvkritikk. I rollen som Wolfram opplever vi en sikkert utmerket gjest: Men vi har faktisk minst 5 norske lyriske barytoner som er like bra og om de hadde fått prøve seg, og resultatet kanskje til og med blitt mye bedre, .- Håvard Stensvold, Johannes Weisser, Espen Langvik, Audun Iversen og Yngve André Sjøberg. Marita Sølvberg ville kunne ha gjort en fin Elisabeth og Ingebjørg Kosmo en flott Venus. Heldivis skal vi oppleve Itziar Martinez Galdos som Elisabeth, etter hennes Minnie i La Fanciulla, ser vi frem mot dette. Vår egen lovende dramatiske tenor Thor Inge Falck burde ogsåha fått et par forestillinger. Operaen må investere i fremtiden.

Dessverre er dette ikke den første mislykkede castingen i år. Dette er meget uheldig og meget kortsiktig tenkt av operaens ledelse og kostbart. Hvis man hadde brukt ansatte norske sangere hadde også operaen spart et par millioner antar jeg, hvis dettehadde vært viktig.  Hvis ikke castings avdelingen har kompetansen, og ikke kjenner eller har tillit til de norske gode sangerne, da er det på tide med en utskifting i denne avdelingen. I denne sammenhengen er det administrerende direktør Tom Remlow, som har det nasjonale ansvaret overfor operaens styre. Dette er en nasjonal ulykke.

Norge har på KHIO en operaavdeling. Den Norske Opera & Ballett burde vite at de har et nasjonalt ansvar for at også i slike store Wagner oppsetninger å bruke de fremste norske krefter
. Norge har stolte Wagner tradisjoner, jeg behøver sikkert ikke på nevne navn, men gjør det likevel, Kirsten Flagstad, Ingrid Bjoner, Aase Normo Løvberg, Knut Skram, Terje Stensvold, Oddbjørn Tennfjord. Jeg vet selvsagt at Den Norske Opera & Ballet med sitt nye praktfulle hus ønsker å konkurrere på det internasjonale markedet, og dette klarer man. Men dette er imidlertid ikke noen unnskyldning for å besette nesten alle de ledende rollene med nesten kun utenlandske sangere, de fleste mer eller mindre ukjente. Skal man kunne unnskylde seg med å bruke utenlandske sangere for å nå frem til et utenlandsk publikum, da bør det være navn som er kjente  internasjonalt. Slik som man har gjort med for eksempel Anja Harteroos oog Petter Mattei. Ikke kun navne som casting avdelingen av den ene eller andre grunnen finner er sympastiske, eller som anbefales av et impressario firma, som man gjerne vil glede.

Tannhäuser

Tannhäuser

For oss som kontinuerlig reiser og ser opera Europa rundt, har Oslo i løpet av de siste par årene nådd et nivå som er unikt i Norden og delvis i Europa. Desto viktigere er det at operaen da ivaretar sin identitet.

Men, som sagt, Tannhäuser er blitt en forestilling som er en suksess for Stefan Herheim, og Den Norske Opera & Ballett  kan være stolte av å ha fått denne Tannhäuser på sitt program. Jeg gleder meg til mange gjennoppsetninger, og til å se de kommende castinglistene.

Tannhäuser, foto Erik Berg

Tannhäuser, foto Erik Berg


Tagged as: ,