Yngve Andre Sjøberg som Figaro. Foto: Erik Berg

Den Norske Opera & Ballett presenterer en ny produksjon av Wolfgang Amadeus Mozarts opera Figaros Bryllup, til libretto av Lorenzo da Ponte, glimrende regissert av Thaddeus Strassberger. med utrolig flott scenografi og kostymer av Kevin Knight, og lysdesign av Bruno Poet. Forestillinge fremføres på italiensk med norske teksting. Forestillingen er blitt en vellfortjent suksess
. Dette skylles flere ting.

Musikalsk er det en flott ensemble forestilling, hvor svært mange av operaens fremragende sangere får anledning til å briljere og markere seg i sine større og mindre roller, de skaper hver sine figurer og får frem sine flotte kvaliteter ikke bare som sangere, men også som skuespillere og karakterskapere. Jeg tenker i denne sammenhengen bl.a. på Ingebjørg Kosmo som Marcelina, Kjell Magnus Sandve som Don Curzio med vakker sang, Aril Helleland som Don Basilio, som alltid med et glimt i øyet. Videre som Don Bartolo, Ketil Hugaas, bra at han nå er blitt fast tilknyttet operaens ensemble. Gregg Santa var Antonio, og som Barbarina en vakker Amelie Aldenheim, jeg forstår godt at hun var ettertraktet a mannfolkene.

Ketil Hugås og Ingebjørg Kosmo som Don Bartolo og Marcelina, som viser seg å være Figaros foreldre. Foto: Erik Berg

Scenebildene ved scenografen Kevin Knight opplever vi  som noe helt nytt i operaens historie, her passerer det nesten filmisk med rullerende scenebilder, men også slik at vi kan følge med i hva som skjer i de tilstøtende rum i gangene rundt og bak den scenen som nettopp nå er i fokus

. Med glede bemerker jeg at lyset følger med når bildene endrer seg. Samt at vi har fått perspektiviske se linjer bakover på scenen. Dette engasjerer, fascinerer og tiltaler. Vi føler virkelig at dette foregår i et slott, hvor mange ting skjer på samme tiden, og hvor mange personer er involvert. Kostymerne er tradisjonelle, dette liker jeg godt, i kostymerne til de adelige er der benyttet kostbare stoffer, dette synes, og gør sitt til å høyne kvaliteten. Cherubino har som page (selvsagt) samme uniform på som de øvrige mannlige ansatte tjenere og pasjer ved grev Almavivas hoff, dette gjør sitt til at det hele blir ekte i sin stil.  

I de ledende rollene er Figaro, sunget av Yngve Andre Søberg på internasjonalt nivå, hans kvalitet er utsøkt, både synger han praktfullt, videre spiller han rollen sin til bravur.

Yngve Andre Søberg og Mariann Fjeld Olsen som Figaro og Susanna. Foto: Erik Berg

Som Susanne blir han flott fulgt opp av Mariann Fjeld Olsen, som kvitrer og flirter i vei. Grev Almaviva, Brett Polegato,  synger godt, han er den rette typen i rollen, hans ene store arie var førsteklasses, men han sparer lidt på stemmeprakten, slik at han, dessverre, underveis blir lidt anonym. Dette kan derimot ikke sies om hans flotte grevinne, meget vakkert sunget og spillet av Solveig Kringlebotn, som i denne forestillingen viser meget store skuespilltalenter. Cherubino, Katija Dragojevic er en fulltreffer, hun ser riktig ut i rollen, har sjarmen som trenges, synger godt, og illuderer riktig som en ung kjekk, – og kåt gutt, og får frem de rette siderne i sin sammensatte figur. En meget bra rollebesettning. Vi opplever i dette at operasjef Paul Curan og hans internasjonale kontaktnett gjør at vi har fått åpnet dørene til mere internasjonale samarbeidspartnere, hvor der blir hentet inn kapasiteter fra nær og fjern, som kombineres med våre egne, dette gir inspirasjoner og utfordringer.  Ikke som tidligere hvor det i blant mye var “Gengangerne”  som vi gledet oss over, men hvor vi også fikk mye av det samme om og om igjen.

Cherubino, Katija Dragojevic. - En opplevelse. Foto: Erik Berg

I dette ligger det positive med at operasjef, ballettsjef samt av teatersjefer rundt omkring er ansatt på åremål. Dermed får vi nytenkninger inn, som bringer de forskjellige opera, ballett og teaterhus videre og inn i fremtiden, slik at de ikke stangnerer.  Vi håper at de også får den rette og tiltrengte tilbakemelding og inspirasjon slik at vi kan holde på dem og få alt det beste fra dem.  

Denne Figaros Bryllup bærer bud om en lysende fremtid for opera i Bjørvika, jeg skulle bare ha håpet at der hadde vært dobbelt så mange Figaros Bryllupp satt opp på programmet denne våren. Publikum finnes, og med dette blir også enda fler turister oppmerksomme og etterhvert vil de forhåpentlig reise til Oslo på Opera og Ballettur!

Operaorkestret spilte forrygende flott og koret fulgte godt opp i sine mange partier. Det er flott å oppleve at koret tilsynelatende er blitt enda bedre i sine bevegelser, de agerer, danser, medvirker til å gjøre det hele levende
. Det samme gjelder statistene. Dirigenten, Stefan Klingele, hadde det hele under full kontroll.

Solveig Kringlebotn, et høydepunkt som Grevinne Almaviva
. Foto: Erik Berg

I noen av rollene hadde jeg gjerne sett en dobbelt besetning. Operaen har i sin egen stab så pass mange fremragende kapasiteter, som utmerket kunne ha doblet opp besteningen i de ledende rollene. Jeg skal unnlate å trekke frem dem alle en etter en.

Siden jeg forventer at denne flotte produksjonen blir en gjenganger år etter år, kanskje som en del av en Da Ponte trilogi sammen med en ny Don Giovanni og Cosi van Tutte, håper jeg at vi også vil få oppleve enda flere av operaens egne talenter sammen med gode og inspirerende gjester.

Jeg håper inderligt at vi med denne nye markeringen av at operaen faktisk har tekniske muligheter utover det vanlige endelig er blitt kvitt alle de redsfulle scenografier med kun hvite vegger, slik som vi slet med i bl.a. de tidligere tre Da Ponte operaene av Mozart på operaen, på grunn av scenografien var de nesten ikke til å holde ut. – Men den gangen var publikum kanskje mindre forvændt, nå har mange etterhvert sett flere forestillinger, og vet at det er mulig å skape en vellfungerende scenografi.

Det er også bra at vi opplever nye regissører, scenografer og kostyme makere. Noen av “Gengangerne” har vi sett rikelig av.  Kan de også bli ansatt på åremål?