Kulturkompasset | critics of culture events

Flaggermusen – spriker i alle rettninger


Flaggermusen – spriker i alle rettninger.

Kritikk skrevet av Henning Høholt. Fotos: Erik Berg

Prins Orlofsky sunget av Hege Høisæter
. gjør sin entre i tredje akten i dette kostyme, som skal være inspirert av Ludvig XIV. Regi: Laurence Dale- Scenografi og kostymer: Gary McCann- Foto: Erik Berg

OSLO: Når man leser det utmerkede program for denne produksjonen av Flaggermusen, – redaktør Ingeborg Nyhus, blir man ganske spent på hvordan dette skal bli. De forskjellige intensjoner er godt beskrevet av både regissør, alsidige Laurence Dale, scenograf/kostymedesigner Gary McCann og omtalen om koreografien ved Mark Smith. Ide grunnlaget for denne nytenkningen er bra fortalt, og godt begrunnet, men en ting er teori, noe annet er å få dette til å leve i praksis, å få de gode ideerne til å leve og å bli en suksess.

Dessverre, slik handlingen i Flaggermusen i grunnen har gjort hele tiden, siden denne suksess operetten ble skapt, spriker dette i alle retninger
. Noe jeg skal begrunne og beskrive, sett ut fra min erfaring med opera, operetter, musical og teater.

Flaggermusen blir musikalsk reddet av flere momenter. Den feiende flotte musikken til Johann Strauss d.y. er tilstede og driver Flaggermusen fremover. Eve-Marie Lunds nytolkning og oversettelse er glimrende, mange gode og morsomme nytenkninger og nye aktuelle tekstlinjer. På scenen den fremragende innsatsen av Mari Eriksmoen som en strålende, vakker, elegant, dansende og meget vellsyngende Adele. Hun er et funn i rollen. Regissør Laurence Dale har latt hennes opptreden i 2. og 3. akt være innspirert av Madonna og Lady Gaga, dette er vellykket, dette er en mponerende innsats, meget godt støttet opp av deb6 flotte mannlige danserne, som hjelper til å løfte mange numre., Slik at man nesten glemmer Rosalinde – Denne kvelden tolket av Solveig Kringlebotn.

Til venstre Espen Langvik som en elegant Dr. Falke. til høyre Jonas degrfeldt som Gabriel von Eisenstein. Regi: Laurence DaleScenografi og kostymer: Gary McCann- Foto: Erik Berg.

2. Samt ved den flotte rolletolkningen, sangen, roen, elegansen til Espen Langvik som Dr.Falke, han har en scenisk personlighet, som høyner kvaliteten på forestillingen, og så vakkert han synger, Og så flott han fører seg på scenen. flere ganger gikk  mine tanker til den legendariske, danske skuespilleren Poul Reichhardt, som i forrige årtusen sammen med Wenche Foss, løftet Den Glade Enken til de helt store høyder
. ( Dette var altså før jeg ble født). Langviks Dr.Falke er på det samme høye nivået.

3. Positive momentet er danserne og deres koreografi ved Mark Smith, dette er utrolig bra, og det er en glede å se en så flott serie med mannlige dansere, som vell å merke ikke kommer fra Nasjonalballetten, – som sikkert har nok å gjøre med Nøtteknekkeren. Iøynefallende spesielt i begynnelsen av 2 akten var Sindre Chr- Bjelland, dette var kvalitet.

Sist, men ikke minst høyner Den Norske Operas Kor opplevelsen av den musikalske delen av foresillingen, spesielt deres to kor partier på slutten av 2. Akt var utsøkt, den ene med allerede nevnte Espen Langvik som forsanger.

Til venstre Solveig Kringlebotn som Rosalinde og Mari eriksmoen som Adele, i første akten av Flaggermusen. Regi: Laurence DaleScenografi og kostymer: Gary McCann. Foto: Erik Berg

Åpningsscenen med en stor kostbar leilighet på beste delen av Manhatten er utmerket. morsomt å se at den vernsberømte tenoren, Alfred – Thor Inge Falch, kommer dalende ned i skjul (-siden det er juletid, tillat meg en digression: “Engle daler ned i skjul”.)
Visuelt så kler Falch sin fortids elskede Rosalinde – godt skuespillt av Solveig Kringlebotn, det er et flott par, og de samspiller bra.

Men, så kommer problemerne.  Solveig Kringlebotn, vår berømte og strålende verdenssopran, som har gitt oss så mange store musikalske opplevelser, i mange av operalitteraturens aller mest krevende sopran roller.  Sist husker jeg hennes fremragende Feltmarskalinnen i trioen fra Rosenkavaleren på Operaens åpnigskveld, og med stor glede hennes  av Richard StraussPalais Garnier, Paris, en rolle som hun toke over etter Renee Fleming, som hadde sunget den året før, en rolle som Kringlebottn sang briljant med stort overskudd til bravour. Hun har hatt en lang god karriere, hun er en god skuespiller, som publikum tror på, – i mellomleiet låter stemmen fortsatt meget bra, men som Rosalinde har hun en rekke høydetoner med stor kraft, det var redselsfullt, dette bør både hun selv og operaens ledelse ta seg av. Dette er ikke representativt for Kringlebotn. Det er fortvilende å høre en stor operakunstnerinde hyle og skrike på denne måten. Jeg håper ikke dette gjentar seg

• Surgical Therapy viagra pills perceptions should also be sought since they may have an.

.

Mari eriksmoen, midt i bildet sammen med Hege Høisæter som Prins Orlofsky. helt til høyre Frida Johansson som Ida. Regi: Laurence DaleScenografi og kostymer: Gary McCann. Foto: Erik Berg

Operaens Wagner tenor Thor Inge Falch er heller ikke ideel som Alfred
. Til dette bør man sette på en lettere tenor, fortrinsvis med den riktige italienske klangen, for faktisk så skal Alfred synge en rekke små kutt fra noen av de mest berømte italienske operaene, og med hans vakre romantiske høyde toner besnærer han Rosalinde. det hørte vi ikke  noe av med denne Alfred.

I Andre aktens storslagne champagneparty hos Prins Orlovsky, gleder vi oss over Hege Høisæter, som gjør svært mye ut av sin rolle som Prins Orlovsky, hun kan synge, hun ser flott ut, og er meget bra fulgt opp av sin flotte maskuline muskuløse (og i rollen kåte?)  kavaler Ivan, Filip Stav Amundsen De to er et flott homoerotisk par, som passer godt inn i ideen. Scenografien er mislykket, dette henger ikke sammen med ideskapnigen, eller forestilligens ide, eller de to andre aktene, den igrunnen gansk stiligebide med en stor selskapelig anlag hall med fltte vinduer og en elegant trapp som bringer gjestene inn i salen er om, men dete ødelegges dullstendig av de stygge plasteørene, hvor set skal forstolle at gjestener ankommer gjennom, og sklir inn pån gulvet, noe som dessverre ikke er praktisk mulig på grunn av pga. at kostymernen ikke er skapt for en slik entreform. Derfor er det heldigvis kun et par av hovedrollene som blir nødt til å ankomme på denne måten. I forhåndsomtalen skriver man at disse rørene pga lyssetningen ser ut som boblende sjampagne. Dette opplevet jeg ikke i det hele tatt. Det ble ganske tørt og smakløst.

Mari Eriksmoen i et flott opptrin i andre akten sammen med de gode danserne. Regi: Laurence DaleScenografi og kostymer: Gary McCann. Foto: Erik Berg

I  presentasjonen av denne Flaggermusen har man også lagt stor vekt på å fremheve inspirasjonen til kostymerne fra en rekke berømte motedesignere. Galliano, Gaultier, McQueen og Comme des Garcons. Hvis disse celebre navnene hadde sett det  ferdige resultatet, tror jeg at de hadde betakket seg for å få sine navne misbrukt i en slik reklame sammenheng. De “fashionistiske” kostymer fremstår på scenen i denne sammenheng som en mer eller mindre redselsfull samlig av en smaksløs mix av et forsøk på å skape noe ekstraordinært, som kanskje  for enkelte  av modellene er ganske flotte, hvis de hadde vært presentert i en annen sammenheng på en modell, eller på en personlighet som forstår å bære et slikt antrekk, men når de blir hengt på et kor, som ikke er modeller, vant med å bære slike kreasjoner, da  blir dette dessverre misforstått.

Videre å ikle Gabriel von Eisenstei, spilt av forestillingens gjest Jonas Degerfeldt,  et så redselsfullt antrekk. I sølv “look a like” stoff, som passer utmerket med beskrivelsen av ham i programmet som en nyrik, der forsøker å markere seg i NY, da er dette ok, men antrekket kler ham ikke, og gir ham ingen oppbakkingJ Jeg har sett mange nyrike som klarer dette med stil,  videre forstår jeg ikke hvorfor man har nvitert denne gjesten til Oslo for denne rollen, for han tilfører ikke, slik jeg ser det, rollen noe i det hele tatt, eller høyner Forestillingen, hverken scenisk eller sanglig.

Mari Eriksmoen gjør entre i andre akten av Flaggermusen. Regi: Laurence DaleScenografi og kostymer: Gary McCann. Foto: Erik Berg

Jeg synes at gamle Blind var morsom og god. I denne produksjonene er Jan Erik Sagbråten litt redusert til en merkverdig personlighet. Jeg tror ikke at regissøren forstår hvilke kvaliteter som ligger i denne rollen,  derfor er dette heller ikke blitt vellykket.

Jeg forstår heller ikke hvorfor Alfred skal plasseres ned kjelleren på fengslet, dette henger ikke sammen med  historien og historiens sjarm, den eneste unnskyldning kan være at regissøren putselig ønsker å vise frem heisvirksomheten i operaens tekniske system, dette fungerer ikke.

“homse sauna/treningsstudio”?

Å gjøre om siste akten til noe som minnet meg mest om en “homse sauna/treningsstudio” føler jeg faller helt utenfor den opprinnelige ideen, som regissøren så ivrig beskriver i sinfortellin i programmet, som en bakgrunn for hans ideoppleg, – å gå tilbake til det “opprinnelige. Stakkers Finn Schau, han så helt bortkommet ut i denne sammenhengen. som fengselsbetjent Frosch. Helt forståelig. Han hadde vell kanskje sett frem til å forme den briljerende rollen som Frosch til noe stort i tråd med den tradisjonen som vi kjenner så godt, for bare å nevne noen få, Jonas Brunvoll, Arve Oppsahl – og den siste  Jon Skolmen. Det var Frosch det.

Et kostymeantrekk. Regi: Laurence DaleScenografi og kostymer: Gary McCann. Foto: Erik Berg

Her har Schau ikke annet å gjøre enn å være døråpner, og til og med fengselsdirektør Frank –  Kjetil Hugaas flyr rundt i et tullete kostyme, som kun har det til felles med resten av tredje akten, at han også har leopard mønster på sitt kostyme, i likhet med den flotte Mari Eriksmoen i Madonna/Lady Gaga stil og de kjekke og  dyktige 6 mannlige danserne, som gjør en god jobb, men dessverre er helt mallplassert i Johann Strauss d.y. s operette Flaggermusen, men det vet operasjefen selvsagt godt.  Han er jo ikke “Blind” eller døv. Frida Johansson spiller Ida, søsteren til Ida.

Dessverre drukner Adeles flotte presentasjon av sin store tredje akts scene, og Eisensteins raseri på Rosalinde og Frank, nesten i alt roderiet.

Selg gjerne denne Flaggermusen til et annet operahus, for den orker jeg ikke å se igjen.

Den Norske Operas Orkester og hele  forestillingen henger musikals sett bra sammen, godt ledet av Alexander Joel,. Libretto: Karl Haffner og Richard Genée-

Der er fortsatt 5 forestillinger igjen: 29. og 31. januar, 4., 11. og 14. februar. http://29. og 31. januar, 4., 11. og 14. februar.

www.operaen.no

Gleder meg til premieren på Flaggermusen på Den Litauiske Nasjonaloperaen 31.12.2012.

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,