Kulturkompasset | critics of culture events

Henrik Engelsviken og Yngve Andre Søberg gjør at vi husker denne Butterfly.


OSLO: Giacomo Puccinis opera Madame Butterfly søndag kveld ble en betagende opplevelse. Vi trodde på Cho Cho San. Dette ble ganske medrivende, selvom idekonseptet er merkelig. Henrik Engelsviken og Yngve Andre Søberg var helt på topp, dette låt praktfullt. Orkestret spilte som en drøm. Ingebjørg Kosmo og Svein Erik Sagbråten gjorde det godt. Overbevisende.

B. F. Pinkerton: HENRIK ENGELSVIKEN; Cio-Cio San: OLGA GURYAKOVA. fra Kjærlighetsduetten, første akt. Foto: Erik Berg

Oppfølgende kritikk ved Henning Høholt, fotos: Erik Berg

SURT OG FALSKT

Jeg er enig med min utmerkede kollega Magnus Anderson kritikk vedrørende tittelrolleinnehaveren Olga Guryakova, dette var spesielt merkbar når hun gjør sin entre, etter at vi hadde nydt skjønsangen i innledningen med Engelsviken og Søberg. Når Guryakova entrer scenen med sine første toner, da var dette surt og falskt, og dette fortsatte dessverre. Imidlertid så sjenerer det mest i hennes samsang med andre, som synger relativt rent. Underveis når hun synger alene, så vender man seg til tonen hennes, og hun tolker rollen ganske overbevisende, og publikum ble ganske grepet og revet med, og jeg tror at det var tårer i noen øyenkroker til slutt. Noe også sluttapplausen var et godt tegn på.

Sharpless: YNGVE ANDRÉ SØBERG, Suzuki: INGEBJؘRG KOSMO. Flotte rolleskikkelser, som vi tror på. Foto: Erik Berg

MERKELIG ISCENESETTELSE

Den mærkverdige ide med å plassere historien nermere i tid, som ble understreket av en merkelig miks av kostymer, ved Alison Chitty, som ikke kledde forestillingen i det hele tatt, ei heller å la flotte Roald Nygaard spille en dum full onkel. Dette gjør ikke Madame Butterfly forestillingen bedre, men virker som om regissøren, Stephen Langridge, har samme ide grunnlag som Stein Winge, er han redd for at ikke den flotte sangen og musikken kan stå alene? og må finne på noe for ikke at publikum falder i søvn? Når musikken klinger så vakkert som i denne forestillingen, da er det ingen fare for at publikum falder i søvn. Neste gang foreslr jeg at man finner den gamle Butterfly scenografi og kostymer frem fra fjernarkivet, og gjenskaper den.

– Selvom jeg etterhvert forstod hvem den merkverdige “voyager” som oppholdt seg på scenen hele tiden var, da var dette et annet lite vellykket påfunn, som ikke kledde historien. Stakkels Randolf Walderhaug, der tilsynelatene skal forestille den lille sønnen, som er blitt voksen og gjenser hans foreldres første møte på lysbilder, som må lide seg gjennom alle disse opplevelser kveld etter kveld. – Jeg forstod heller ikke det eldre ekteparret, Pinkertons foreldre, som dukker opp på slutten, deres plassering i historien? Det er imidlertid alltid flott a gjense Ingeborg Marie Brekke på scenen i dette tilfelle som Pinkertons mor. (Sist var som velsyngende nonne i Sound of Music tror jeg?)

Det var imidertid interessant å oppleve denne tidlige Butterfly versjonen, med mye deilig musikk, som er videreført i den versjonen, som er best kjent av de fleste. John Helmer Fiori holdt det hele sammen på en fremragende måten, med konsertmesteren Catarina Chen ved sin side. – Henrik Engelsviken og Yngve Andre Søberg gjorde denne Butterfly til noe publikum vil huske.

Les gjerne vår kritiker Claus Dreckers kritikk på http://www.kulturkompasset.com/2012/09/mme-butterfly-in-oslo/

Videre vår tidligere kritikk av Madame Butterfly:

På Puccini Festivalen i Lucca i 2012, kritikk ved Fabio Bardelli: http://www.kulturkompasset.com/2012/08/madama-butterfly-at-puccini-festival/

På Opera Bastille i regi av Robert Wilson, hvor dirigenten forsøkte å ødelegge det hele for tenoren:  http://www.kulturkompasset.com/2011/01/butterfly-conductor-spoiled-it-for-tenor/

Tagged as: , , ,