Kulturkompasset | critics of culture events

Herlig gjensyn med Askepott


Herlig gjensyn med Askepott

Av Henning Høholt, fotos Erik Berg

Maiko Nishino som Askepott, Nasjonalballettn Oslo 2015, foto Erik Berg

Maiko Nishino som Askepott, Nasjonalballettn Oslo 2015, foto Erik Berg

OSLO/NORGE: Ben Stevensons Askepot produksjon fra 1996 gir publikum et herlig gjensyn med dette morsomme og vellkjente romantisk eventyret, som de fleste vestlige barn og voksne kjenner. Slik er også tilfellet med denne gjennoppsetningen, hvor Nasjonalballetten lar en rekke av sine fremste solister alternere i hovedrollene.

Den første kvelden med henrivende Maiko Nishino og stilige Dirk Weyershausen i de to krevende hovedrollene som Askepot og Prinsen.

Tett fulgt opp av vakre Grete Sofie Borud Nybakken som den  gode feen, og med de to forrykende, helt ustyrlige stedsøstre strålende tolket av Kári Freyr Bjørnsson og Aarne Kristian Ruutu. Hofnarren – Gakuro Matsui var en opplevelse.

Gakuro Matsui med sine to "kavalerer", de to stedsøstre til Askepott, forrykende danset av Kari Fréyr Bjørnsson og Aarne Kristian Ruutu. Foto: Erik Berg

Gakuro Matsui med sine to “kavalerer”, de to stedsøstre til Askepott, forrykende danset av Kari Fréyr Bjørnsson og Aarne Kristian Ruutu. Foto: Erik Berg

Koreografen Ben Stevenson har glimt i øyet, og klarer å gjøre ikke minst den innledende akten til an fryd for øyet på grunn av hans karakterisering av de viktige rollene som Skredder, Lindsay Craig, Skredderassistenter, Sofia Skjønnebeerg og Jaered Glavin. Den overdådig hysteriske parykkmaker Mark Wax og hans assistent Luca Curelli. Dansemester  Francois Rousseau og hans utrolige violinist Yoshifumi Inao.

Grete Sofie Borud Nybakken som den gode fe i askepott. Foto: Erik Berg

Grete Sofie Borud Nybakken som den gode fe i askepott. Foto: Erik Berg

Disse karakterenes utstråling og gjennomføring av sine “små”, men viktige roller er helt avgjørende for at første akten skal bli morsom. Dette var en stor opplevelse.

Det er i denne sammenhengen flott å se at hele iscenestetter teamet ledet av Jahn Magnus Johansen har lyktes i å videreføre og videreutvikle grunnlaget fra Ben Stevenson, noen av dem samarbeidet med Stevenson i sin tid, og det er tydelig at de ikke har glemt koreografens glimt i øyet. dette gjelder spesielt Christopher Kettner, Richard Suttie, og ikke minst repremiere kveldens store stjerne, ballettmester Sissel Westnes, som med denne produksjonen slutter av i Nasjonalballetten, etter hele 50 år i dets tjeneste, av hvilket denne kritiker har fulgt og gledet seg over Sissel Westnes og hennes høye kvalitetsnivå helt siden 1979.

Prinsen - Dirk weyershausen og Askepott - Maiko Nishino. Foto Erik Berg

Prinsen – Dirk weyershausen og Askepott – Maiko Nishino. Foto Erik Berg

Videre har Hedda S. Cooke og Jahn Magnus Johansen selv, med hver sine talenter flott fulgt opp, slik at denne produksjonen nå stråler, gleder og setter humøret på topp, – i en ellers lei, og helt unødvendig vanskelig periode i den nye operaens historie. – Som jeg forøvrig ikke skal fordype meg i denne glade og positive sammenhengen. Inn imellom alle disse sprøe og morsomme innfallene stråler Maiko Nishino som en lysende stjerne, rolig, elegant, meget vakker, hun får alle sine små delikate solopartier til å glitre. Meget profesjonelt, sikkert og vakkert.

Vi gleder oss også meget over alle feeerne, med Den gode fe, Grete Sofie Borud Nybakken i spissen, og med Natasha Jones, Sae Hyun Kwon, Chihiro Nomura, Celine Kraal som henholdsvis Vår, Sommer, Høst og Vinterfeer. Alle ledsaget av hver sin yndige page (fra ballettskolen) i hver av sine bilder, som skifter slik at dette passer til årstidene.

Dirk Weyershausen, stilfull som Prinsen i Askepott. Foto: Erik Berg

Dirk Weyershausen, stilfull som Prinsen i Askepott. Foto: Erik Berg

Andre akten fortsetter i samme stilen, hvor begge stedsøstrene får muligheten for å vise og briljere i sine respektive “klumsete” soli og samdans, og setter både Prinsens og Hoffnarrens tølmodigheter på prøve.

Heldigvis, slik som Askepot alltid ender, finner Prinsen sin fortryllende Askepot, og biskoppen – Frank Landgraff  – hvis navn forøvrig mangler på rollelisten, vier dem til stor begeistring for gjestene i brylluppet og publikum.

Musikalsk er Sergei Prokofievs musikk, som vanlig, i de beste hender hos Operaorkestert, denne gangen med Boris Gruzin med dirigentpinnen, dette er musikk som orkestret kjenner godt, dette klinger som det skal, og publikum gleder seg.

Scenografi og flotte kostymer av David Walker, lysdesign John B. Read.

Forestillingen Askepott er dedisert Sissel Westnes, ballettmester, som med denne forestillingen går av etter 50 år ved Nasjonalballetten.

 

 

 

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,