LES MISERABLES MED LYSPUNKTER

Av Henning Høholt

Oslo Nye Teater hadde onsdag 4. Februar premiere på den siste musikal i Svein Sturla Hungnes sjeftid. Der var stilt store forventninger til premieren, og det var en premiere med klare lyspunkter.

Erik Wenberg Jacobsen var et lysende eksempel på en flott gjennomarbeidet tillitsvekkende rolletolkning og meget velsunget Jean Valjean. Nina Lundseie var strålende som Eponine, hennes sceniske og sangmessige fremtoning var perfekt til rollen. Dette klang vakkert, velgjennomført og hennes sceniske fremferd fylte scenen. Ståle Ytterli er en god type i rollen som Javert, han synger glimrende, i et teknisk krevende parti, med stor overbevisning, og er en helt igjennom god sleip type. Hans første solo var utsøkt. Imidlertid siden han er en av 4 tenorer i fire av fem mannlige hovedpartier, da ville jeg for å understreke rolletypen som politioffiser, ha foretrukket å valgt en mer ruvende, baryton eller bass i denne rollen. Så selv om dette var bra gjennomført er han ikke ideell kastet til rollen.

Dennis Storhøi og Siv Anita Andersen var uigenkjennelige, ubetalelig gode i sine overspilte og meget karikerte roller som Monsieur og Madame Thènardier. I dette samspill briljerte også Lille Cosette strålende sunget av Tine Sofie Larsen (?) helt uten sjenanse gjennomførte hun freidig alle sine vers i sin lille sang, samt samspilte og overspilte med Storhøj og Andersen, uten å bli redd for dem av deres kjefting og smelling. Et meget bra ensemble.

Tilsvarende utsøkt var Gavroche strålende artistisk presentert og sunget av Natanel Buchbut. Samt Lille Eponine,  Kristina Ødegaard, som gjorde seg godt bemerket og se pen ut i vertshus scenen, som fulgte etter Lille Cosettes avskjed, sammen med hennes stygge foreldre, Monsieur og Madame Thènardier.

Et annet vellykket ensemble var scenen i horestrøket i første akten. Samt barrikade scenen, spesielt delen med strengeinstrumentene, for da hang sangen og musikken godt sammen, der var kvalitetsbalansen på plass, dette minnet meg mest om en fransk Evert Taube stemning. I denne sammenhengen var Erik Wenberg Jacobsen´s solo ”Før han hjem” om Marius, et av forestillingens sanglige høydepunkt. Han er et godt valg til rollen som Jean Valjean.

Heidi Ruud Ellingsen spilte Cosette, så flott ut, var ikke helt heldig i all sangen. Christian Ingebrigtsen var en vellsyngende Marius. Pia Tjelte spilte og sang Fantine. Jon Bleiklie Devik Enjolras, og Geir Kvarme hadde forskjellige roller.

Alan Boublil og Claude Michel Schönbergs musikal Les Misérables basert på Victor Hugos roman av samme navn er en krevende musikal. Kanskje dette verket er et par numre for stort for Oslo Nye Teater?  Det var i hvert fall det inntrykk jeg satte og fikk følelsen av etter hvert som handlingen, på den lille trange og dårlig og uryddig arrangerte scenen, skred frem. Dette skylles flere momenter, bl.a. er mye av det musikalske, ikke noe man lett hopper inn i, der er for mange krummelurer. Det dreier seg for en stor del ikke om at et ensemble, eller en lille gruppe solister fremfører en enkel eller mer komplisert sang.

Dette er vanskelig resitativisk materiale, som til og med meget vell utdannede operasangere kan slite med å få til å fungere bra, derfor kan man ikke vente at hele det personale, som var satt til å fylle rollene, også selv om flere av dem har gjort det bra i andre musikkteater eller musikal produksjoner, har den utdannelse som er sterk nok til å klare denne typen for sang. Dette ble dessverre tydelig markert i noen av ensemblene, samt i enkelte solopartier underveis, også selv om publikum hylte av begeistring over at sangerne sluttet av sine partier med noen sterke høye toner, som de holdt ekstraordinært lenge for å overbevise et ukyndig publikum. Dessverre så holder det ikke.

Merkelige musikkarrangementer.

I forkant av premieren gjorde teatret et nummer ut av at forestillingens musikalske leder Atle Hanstensen hadde arrangert musikken for et såkalt ”revolusjonsorkester”. Noe jeg i forkant tenkte var en god ide. Underveis minnet det meg mer om musikk av Kurt Weil til en Bertold Brecht forestilling, og når man så plutselig lot sangerne synge til tydelig forhåndsinnspilt musikk med store strykergrupper, pauker osv. Da ble jeg etter hvert oppmerksom på at teatret i sin annonsering av omarrangeringen tilsynelatende forsøkte å kamuflere at det musikalske billedet ikke var helt vellykket eller fullstendig gjennomført, for ikke å si mangelfullt. I blant låt det musikalske som om man spilte i mono og ikke i stereo. Det musikalske, når dette ble fremført live, trakk noen ganger ned helhetsinntrykket, mens det for eksempel i Eponines store solo med full musikalsk trøkk på med full symfonisk besetning (synthesizer?) klang strålende, og slik publikum gjenkjenner sangen. Det undrer meg at Boublil og Schönberg, som tidligere er kjent for å holde Les Miserables i stramme tømmer, har tillatt denne musikk utskeielsen. Programmet fortalt ikke hvem som hadde lavet disse gode musikalske ferdige produksjoner, som låt som om dette var forhåndsprogrammert. Dette burde ha vært nevnt.

Jeg er selvsagt oppmerksom på at et så lite teater med så stor en produksjon ikke kan ha råd til også å ha et kjempeorkester, og man har selvsagt heller ikke plas oppe på et lite podie. Lydmiksen ved Kjetil Fluge kunne ha vært bedre, noen ganger ble det voldsomt skingrende.

Regi og danse arbeidet var proft og godt, slik vi er vant til dette på Oslo Nye Teater ved Svein Sturla Hungnes og Marianne Skovli Aamodt.  Selve produksjonen er ikke lett å håndtere, og scenografisk var det ikke ubetinget vellykket.  Scenografi ved Even Børsum, men jeg likte ideen med innramningene, dette fungerte som ”Bilder fra en utstilling”.

Kostymer og masker ved hhv Mette Jacobsen og Maria Abelsen/Ingfrid Vasset var meget bra. Dette medvirket til at ensemblet skiftet godt karakter og var troverdige i sine helt forskjellige roller.  Lyssetningen ved Anders Buch fulgte godt opp, spesielt hjalp dette scenografien.