Kulturkompasset | critics of culture events

Kon-Tiki Classical Music Fest med Coucheron.


Kammermusikk på høyt nivå

Kon-Tiki Classical Music Fest

Av Claus Drecker

Julie & David Coucheron med Kon-tiki Classical Music Festival, Oslo

Kammermusikk – musikk i det lille intime format – er det ikke veldig mange som har et personlig forhold til her i landet. I sommertiden hvor vi dynges ned med festivaler av diverse slag er slike begivenheter utsatt for publikumssvikt, ikke minst når Oslo Kammermusikkfestivalen avholdes samtidig. Jeg var i denne uken på Kon-Tiki Kammermusikkfestivalen i forhallen til det ”Norske Maritime Museum”.

Søskenparet Julie og David Coucheron sto sammen med utvalgte utenlandske solister for dette praktfulle tiltak. David Coucheron som i det daglige liv er konsertmester for ”Atlanta Symphony Orchestra” hadde sin søster Julie Coucheron (piano), Jose Fanch-Ballelster (klarinett), Yoon Jung Yang (Violine), Efe Baltacigil (Cello) og Cynthia Phelps (Viola) ved sin side.

Forhallen til Sjøfartsmuseet har harde flater både på gulv og i vegger og er derfor ikke nødvendigvis velegnet til slik intim musikk, men på avslutningskonserten der hallen var fullstappet med engasjerte tilhørere var dette mindre sjenerende enn på onsdag hvor et langt mindre antall tilhørere hadde funnet veien dit.
Jeg hadde med noen venner valgt konserten på onsdag og fredag og har derfor ikke hørt på alt som ble fremført. Programmet besto for det meste av verker fra høyromantikken – fra Schubert til Grieg med innslag av Mozart og Beethoven – noe som ligger godt i øret på en frelst kammermusikk elsker som meg.

David og Julie CoucheronNår dette skrives henger Johannes Brahms Piano Quintett opus 34 fortsatt i mine ører – et verk som avsluttet stevnet. Alle medvirkende var høyst kvalifiserte solister og ikke minst Julie Coucheron som deltok i 9 av 13 verker imponerte med strålende brillianz. Likevel la jeg spesielt merke til cellisten Efe Baltacigil (principal cellist in Seattle Symphony Orchestra) som lokket utrolig vakre toner ut av sitt praktfulle
instrument fra året 1680 (oppgitt i programmet). Jeg la også spesielt merke til Cynthia Phelps (Principal Violinist of the New York Philharmonic Orchestra) som ikke bare informerte publikumet om bakgrunnen for det hun skulle fremføre men fortryllet oss med særs varme klanger fra sin viola.

Bare synd at ungdommen var fraværende – kanskje fordi mange i dagens samfunn har mistet evne til å lytte til det intime tonespråk.

Kritikk ved Claus Drecker
clausd@powertech.no

Tagged as: , ,