Stefan Herheims La Boheme i Oslo,

2. Besetning

 – Kvinnernes aften.

Av Henning Høholt

OSLO/NORGE: Det er alltid spennende å oppleve to helt forskjellige besetninger av en opera, som er velkjent for en kritiker, slik føler jeg det ihvertfall. I dette tilfelle den andre bestningen i løpet av noen få dager av Stefan Herheims La Boheme i Oslo. Dette ble kvinnernes aften.

Marit Sølberg og Eli Kristin Hanssveen ble høydepunktet i denne besetningen.  Marita Sølberg, som også var midtpunktet, som Mimi, da denne produksjonen hadde premiere i 2012 var kveldens høydepunkt. Hun synger simpelthen praktfullt i denne produksjonen, hun har utstrålingen, stemmeprakten og kraften, og hennes uttryksspekter i hele registret, samt i alle nyenseringene fra pianissimo til fortissimo presenterer hun med en flott innlevelse, som betar publikum, hun blir forestillingens midtpunkt, fra det øyeblikk  hun trer inn på scenen med sitt stearinlys, og helt til hun til slutt, forsvinner diskret ut av sceem, slik dette også virker å være tenkt fra Herheims side. Hennes arie i 3. akten var suveren, og fikk vellfortjent kveldens største applaus, denne andre delen av tredje akten er også den beste delen i denne produksjonen, for da, plutselig, stopper all effektmakeriet, og musikken og sangen får lov å komme i fokus og få ro rundt seg, slik at vi slipper å få musikken og sangen forstyrret av effekter.

Marita Sølberg gjør en prestasjon av internasjonal format. 

I denne La Boheme, slik jeg også beskrev dette i omtalen for et par dage siden, er der puttet på for mye effekter.

Vell, på en måte forstår jeg godt dette, fordi her har Stefan Herheim og hans forøvrig fremragende stab, slik vi tidligere har opplevet dem i formingen av deres fremragende Salome, Tannhäuser og Julius Cæsari Oslo.

De har gitt seg selv problemer fordi de prøver å gjennomføre ønsket om å forny en “gammel traver” La Boheme. Imidlertid er det ikke alle “travere”, som man klarer å forny ved å putte inn en sideløpende handling, slik som i dette tilfelle, med en  ny “hovedrolle” Døden, samt en handling om at Mimis sykdom er kreft, noe som absolutt kan være mulig, men for å gjøre dette perfekt, da trenger regiteamet selvsagt å gjøre en del tiltak, som underbygger denne nye “sideløpende” handlingen. Dermed blir prosjektet problematisk.

Det vanlige publikum, som kanskje ikke kjenner La Boheme spesielt godt, og ser det med nye øyne, de blir betatt, mange kommentarer, som jeg oppfattet var de søte barn fra Operaens barnekor som tok parykkene av og spilte kreftsyke. Ok, men var dette nødvendig? For dette og oppfølgende effekter forstyrret handlingen, og tok fokus vekk fra romantikken og kjærligheten, som jeg oppfatter som det viktigste i La Boheme. Videre i hver akt å la senebildet bli forstyrret av at kormedlemmer hele tiden skulle se på handlingen. Publikum sidder i salen og ser på, dette effektmakeriet forstyrret mer enn det gavnet. 

 

Eli Kristin Hanssveen rolledebuterer som Musette.

Dette gjør hun flott, fra hun entrer scenen sammen med Alcindor og til hun forsøker å trøste Rodolphe er hun et midtpunkt, flott klang, Musettes vals var strålende, men også hennes flirtende og dramatiske partier var flotte, kranglingen med Macel og flirten med Schaunard var bra, jeg tror på henne i rollen. Hun ser flott ut i kopiene av de gamle kostymene fra den urgamle produksjonen, som her, feilaktig er tilskrevet Heike Scheele, er kombinert med hvite legefrakker, som kan kjøpes i en hvilken som helst utstyrsforretning for arbeidstøy til hospital o.s.v.

Espen Langvik er en opplevelse som Schaunard, han er enda et flott eksempel på den stolte norske baryton tradisjonen, jeg vil svært gjerne høre ham som Marcel, gjerne sammen med Marius Roth Christensen som Rodolphe. Langvik har den rette skjønnheten i stemmen til Marcel rollen
. Schaunards to lange krevende passasjer i henholdsvis første og siste akten ble gjennomført med strålende stemmeprakt, vakre musikalske nyanser, flott scenisk utstråling, da var han det flotte mannlige midtpunktet i produksjonen. I  motsetning til Rodolphe og Marcel

.

Diego Toto er denne besetnings Rodolphe. Han har iblant en vakker stemme, men har dessverre kun to uttrykk, enten piano eller forte. Blir det sterkere enn forte  da begynner han å skrike, det låter ikke bra. Dette var ikke den beste Rodolphe, jeg har hørt på mange år, selvom der var gode passasjer, slik som i siste delen av 3 akten, hvor han i den vakre duetten med Mimi var på sitt beste, da var det musikalsk vakkert. Imidlertid så det ikke ut som om han trivdes på scenen, der var ingen stolthet, ingen kjærlighet, selvom han spilte rollen som forelsket i Mimi, dette fungerte ikke
.

Vasily Ladyuk formidlet rollen som Marcel, for meg ble det aldri vakkert, stemmen hans er mørk, når der kommer kraft på oppfattet jeg det som om han brølte, hans berømte duet med Rodolphe i siste akten ble ikke vakker. Det var leit. Vi har mange andre barytoner i Norge, som, etter min oppfatning, kunne ha fylt denne rollen mye bedre. Det hadde ikke vært nødvendig å invitere en gjest til denne rollen, spesielt når ikke oppsettingen fikk tilført noe ekstraordinært.

Marcel Bakonyi er en høy ganske elegant bass sanger, dessverre virket han lite synlig på scenen, rett og slett liten scenisk utstråling, men hans “adjø til frakken arien” var en perle, helt perfekt, meget vakkert fremført, flott klang i stemmen, ingen begrensning i registret, dette var et høydepunkt i siste akten, men jeg hadde gjerne sett at han hadde vært mer synlig i samspillet med de andre.

Svein Erik Sagbråtens tolkning av Dødens mange skikkelser er omfattende beskrevet i kritikken forleden dag, det var om mulig enda bedre i denne besetningen.

Det samme gjelder betraktninger om musikken m.m.

Les omtalen av den andre besetningen av La Boheme på www.kulturkompasset.com.