Grand Macabre i Oslo
. foto Erik Berg

Le Grand Macabre

Das grosse Makaber

Av Claus Drecker

Med fare for å bli stemplet gammeldags og utilregnelig våger jeg å skrive noen linjer om den nye operasjefen Per Boye Hansens først valgte opera premiere i Den Norske Opera & Ballett (DNOB) den 7.september 2013
. Boye Hansen skriver i Ingressen at György Ligetis eneste opera Le Grand Macabre føles mer nødvendig å oppføre nå enn å feire Wagners og Verdis 200 års jubileene.

Dette lyder ikke særlig oppmuntrende for et operaelskende publikum og viser kanskje den mindre hyggelige retningen den »nye kosten» tenker å feie.

Det dette stykke har tilfelles med opera er at det er en blanding av lyder fra menneskelige stemmebånd og fra orkesterinstrumenter
. Slike skeive, konstruerte lyder er en trend som gjennomsyrer nesten alt av nye komposisjoner som jeg har vanskelig for å kalle musikk. Det å lage melodier er for lenge siden gått ut av moten.

Vi skal heller ikke lenger føle lykke eller sorg formidlet gjennom toner. Ærlig talt følte jeg bare tristhet, tildels også fordi det makabre lå i utilslørte seksuelle perversiteter.

Forestilligen var I videste forstand makaber og scenebildet virket kolosalt og teknisk sett besnærende avansert. Noen tilstedeværende ble nok imponert av det.

Jeg syntes synd på sangerne som vi vet har varme og tiltalende stemmer
. Her får de bruke stemmebåndene ikke til godlyd men til skrik og greslige strupelyder

. Utrolig at de i det hele tatt husker lydene de skal produsere og formidle dem til det lyttende lamslåtte publikum. Librettoen handler i alle fall om en verdensundergang som likevel ikke kommer.

Jeg tør ikke si så mye om orkesteret som stort sett besto av blåse- og slaginstrumenter, noen strykere og ellers alt fra 12 bilhorn til 6 elektriske ringeklokker. Det ble det lyd av – om ikke direkte godlyd.

Etter 50 minutter beklemmelse hadde jeg fått nok av det som DNOB presenterer som sin første viktige premiere i sesongen – jeg forlot operahuset.

Claus Drecker

clausd@powertech.no