Maiko Nishino og Silas Henriksen i Anna Karenina

Kritikk: Henning Høholt, fotos Erik Berg
.

OSLO/NORGE: Nasjonalballettens suksess ballett forestilling har, som vanlig, flere besetninger
. Onsdag 24. Februar var det tid for å oppleve Maiko Nishino i tittelrollen og Silas Kjølmoen Henriksen som hennes Vronskij i Anna Karenina med Nasjonalballetten på Operaen i Oslo.

Som kjent (?) er dette Silas første store rolle, etter at han i en årrekke har hatt permisjon for å danse med Nederlands Dance Theater i Amsterdam, og der var naturlig nok stor interesse og spenning for å oppleve denne visuelle danseren i hans første store hovedrolle etter tilbakekomsten til Nasjonalballetten. Vi ble ganske begeistret for hva vi opplevde.

Han hadde fått den store tillit, å få en av ballettens store ballerinaer Maiko Nishino i tittelrollen ved denne anledning, og det virket bra. De kledte hverandre godt som par, har den lille høyde forskjell, som passer bra, og virket inspirert over  samarbeidet.

Deres lange vakre kjærlighets samdans som åpner andre akten var et mesterstykke
. Dette viste oss kvaliteten i dansernes evne til samarbeide, samt det viktige å få en meget lang vakker scene til å bli helhetlig.

Selvsagt er danserne i dette også priviligert ved også å ha Rachmaninoffs praktfulle 2.satsen av hans klaverkonsert no 2, med Håvard Gimse som solist i orkestergraven med Operaorkestret, glimrende dirigert av Paul Connelly.

Et musikk stykke som har så mange følelser og variasjon, slik at danserne selvsagt blir inspirert til å gi det lille ekstra.

Det var det vi opplevde med Maiko Nishino og Silas Henriksen på denne, deres første aften sammen som Anna Karenina og Vronsky. Kanskje vi med dette ser et av de “nye” solist par, som vi fremover ofte skal få gleden av å oppleve sammen?

FLERE BESETNINGER i HOVEDROLLENE

Som kritiker er det et privilegium å få muligheten for å se flere besetninger i hovedrollene, fordi en rolle kan tolkes på mange måter, og på denne måten ser man også utviklingen i produksjonen, i de forskjellige rolleskift, i corps des ballet, i de musikalske fremføringer, som er av stor viktighet i rollen som anmelder.

Samtidig blir man mer oppmerksom på de mange gode detaljer, som en stor produksjon er full av, og hvor publikum faktisk kun ser disse detaljer som noe som hender rundt hoved parrene. Imidlertid ligger der svært mye godt forberedelses arbeide og intens prøve virksomhet til grunn for at slike “detaljer” blir vellykkete, og det er nettopp disse detaljer som gir det siste til at en forestilling blir vellykket.

I denne besetningen var der svært mange nye ledende roller.

Som Karenin en flott Ole Willy Falkhaugen, som har akkurat det ekstra som å til for å gjennomføre denne følelsesfulle rollen, med den helt store innlevelsen, – men også med den iskalde kulden, som hans posisjon, og hans skuffelse over at Anna har stukket av med den unge kjekke Vronskij, tilsier.

Deres sønn, Serjosja ble godt tolket av unge Kai Tamura Hassel.

I det viktige sjalusi parret Stiva og Dolly gledet vi oss meget over Aarne Kristian Ruutu, som om mulig, danser flottere, og enda mer ekspressivt, enn noen ganger før (til og med nå etter at han er blitt “aktiv pensjonist”), og ballettmester i kompaniet, sammen med vakre ogg fnugglette Leyna Magbutay.

Som Levin og Kitty var det nå Andreas Heise sammen med Grete Sofie Borud Nybakken begge med meget flott utstråling, virtuositet, Nybakken med utrolig høye flotte beinløft.

Emma Lloyd og Marco Pagetti strålte som Fyrstinne Betsy og hennes kavaler.

Godt å se Alexandra Santana, Stine Østvold og Sonja Vinograd som tre adelige og royale damer
. På nytt et meget gledelig gjensyn med Emma Ryotts sjenerøse kostymer i lekre stoffer, som gir nettopp denne produksjonen et ekstra løft, spesielt for de kvinnelige kostymene. Mennenes kostymer er ok, men der er det ikke så mange muligheter for å gjøre dette til noe helt ekstra, for såvidt unntatt i den nevnte lange pas de deux mellom Vronskij og Anna som åpner andre akten. Samt de lekre grå nyanser i hesterace antrekkene, hvor forøvrig hattene til damene er forrykende flotte.

En liten kuriositet:

Da ballettens lydbilde åpnet, og vi hører toget som kjører, gikk mine første tanker til om det er slikt bygge bråket fra det nye Munch Museum låter?, og om dette var et forsøk på å samarbeide, eller gjøre inntrykk på/med den Grønne delen av den nye Byregjeringen, men etterhvert forstod jeg at det var et tog.

– – – – – – –

Dagens aktuelle kommentar fra redaktøren:

DROSJER og CO2 utslipp

Kanskje man kunne få gjort noe med alle de drosjer som står og brenner av CO2 gasser mens de venter på at noen vil komme og ta en drosje, og fullstendig sperrer for de adkomsten for de privatbiler som kommer for å hente pårørende, som er dårlig til beins, etter forestillingen. Hvornår skal de Grønne få forbudt tomgangskjøring for drosjer? Det virker som om man i sin “Grønne stress periode” helt glemmer at “vanlige” mennesker også skal ha tilgang til å komme til og fra Operaen. Nå dominerer drosjene fullstendig etter forestillingen, og vanlige mennesker kan nesten ikke komme hverken fra eller til. – Selvsagt kan man gå de noen hundre meter ned av gaten fra trikk og buss i det fortsatt lugubre strøket frem til Operaen. – Da hadde det hjulpet om man hadde orket å børste bort lidt sne, og strødd når det er glatt. Men Sne og strø er kanskje ikke Grønt nok.