Kulturkompasset | critics of culture events

MEGET SKUFFENDE EVITA


 

Jon Bleiklie Devik og Heide Gjermundsen Broch som Peron og Evita- Foto: Erik Aavatsmark

OSLO: Den nye produksjonen av Andrew Lloyd Webbers glimrende musikal Evita, som hadde premiere på Det Norske Teatret 5. September med Heidi Gjermundsen Broch i tittelrollen og i nye musikalske arrangementer ved Atle Halstensen, er en meget skuffende opplevelse i Svein Sturla Hungnes regi.

Kritikk: Henning Høholt,Foto: Erik Aavatsmark

Dette skylles en lang rekke momenter. Først og fremmest Heidi Gjermundsen Broch som dessverre ikke har den rette typen stemmen til denn rollen, videre så skriker hun seg gjennom hele forestillingen, hun agerer ikke slik at dette gir noen følelse av at være Eva Peron. Hennes, vanligvis fremragende stemme, strekker ikke til, hun har ikke den nødvendige stemmeprakten til å fylle en rolle med så pass krevende sang og sang resitativer, hvorav en rekke av sangnumrene er vellkjent med strålende sangerinder fra før. Da holder dette ikke mål, dessverre.

Dette  er et forsøk på å fortelle historien om Evita, med en masse bildeprosjiseringer fra dennes liv i Argentina, men det blir der ikke noen suksessfull musikal ut av. Noe mangler.

Frank Kjosås forandrer den glimrende tøffe rollen som Che Guevarra til en spradebasse av en konferansier, hvor han forøvrig separat sett gjør en utmerket jobb scenisk, men han heller ikke den fornødne stemmekvalitet eller  prakt til å bære denne rollens store sanglige utfordringer.

Frank Kjosås, gjør separat sett en god scenisk jobb som Che, men dette er ikke den Che Guavara, som den opprinnelige historien om Evita presenterer. Foto: Erik Aavatsmark

Koreografisk fungerer scenearrangementene, Mariann Skovli Aamodt kan sitt håndverk, men hun har ofte hatt bedre dansere å jobbe med, og i dette tilfelle hvor hun har ca 18 deltagende skuespillere, dansere og sangere, da blir det 9 på den ene side, og 9 på den andre siden, alle godt fordelt, slik at det ser ut som flest mulig, men kjedelig, ikke raffinert. Videre er det problemastisk med kombnasjonen med skuespillere som både skal synge og danse, ofte er de enten gode til det ene eller det andre.

Trekkspillet, er en utmerket ide, men når det kjøre mer eller mindre nonstopp, og ikke har den rette Arentinske tango feelingen, da blir det låtende ut som Sørlandsstemning ute i skjærgården, men det har lite med Argentinsk tango å gjøre, til dette trengs det en virtuos trekkspill spiller, som har dette i blodet. Ouverture innledningen var flau, og fra 18 rekke klare jeg ikke å se hva damen på scenen gjorde, om hun vugget et barn, sydde, først mye senere oppfattet jeg at det hun satt med i hendene skulle forestille et trekkspill. Ser det virkelig slik ut når man spiller trekkspill i Argentina?

Sangmessig er det kun Sigve Bø, som holder mål, Hans tolking av hans åpningsnummer som Magaldi var der et visst format over, også fordi hans rolletolking var bra, men til og med dette pga. lydd forvrengning/forsterkningen var ikke helt godt nok, men han kan ihvertfall synge.

Jon Bleivik Devik gjorde sitt beste for å fylle rollen som Peron, men ble temmelig usynlig, selvom han har den rette utstråling og høyde til å virke riktig.

Evita og Peron. Foto: Erik Aavatsmark

Jeg opplevet første gangen Evita i London på Prince Edwards Theatre, på slutten av 1978 tallet, og har sett den svært mange ganger i forskjellige oppsetninger, sist med Mia Gundersen i tittelrollen på Chateau Neuf, og med en flott Bjarte Hjelmeland som Che Guavara, den produksjonen var der sving over. Godt musikalsk. Det Norske Teatrets produksjon gir meg an flau smak i munnen. Bra, dette var konsentrert ned til 2 timer inklusive pause.

Tror Det Norske Teatret at publikum er døvhørte?

Lydkvaliteten er dårlig, slik å forstå at lydforsterkningen er feil disponert, dette kunne ha vært gjort med stort raffinement med en dyktig lydteknisk kompetanse, men det kan også være at at teatrets anlegg er for dårlig og trenger fornyelse. Vi hørte hvert ord, ja, diksjonen var der ikke noe å klage på, men dette låter ikke bra.  Videre er lydnivået for høyt. Et godt vellykket ydeksempelt byligen var Peer Gynt, som Comedie Francaise fremførte nyligen i på en meget avlang scene, med publikum på begge sider i Grand Palais i Paris, hvor lyden kom fra det sted på scenen hvor skuespilleren oppholdt seg, og man fornemmet til å begynne med ikke at det var forsterket. Slikt bør man ta læring fra, ikke kun skru opp styrken, slik at alt høres, men ikke gir det den nødvendige “sound”.

Musikkvaliteten er dårlig. At man har gitt Atle Halstensen i oppdrag å arrangere musikken for et lite orkester er feil. Arrangementene er ikke gode nok, der er for lite variasjoner, og siden han har et så lite orkester å bruke, kun 8 mann, da har han nok følt seg presset til å bruke dem alle 8 mest mulig, og dermed så blir lydbildet ensformig. Noen av de mest kjente numrene, Slik som “Don´t cry for me Argentina”, hvor original arrangementet er utmerket men enkelt, dette har Halstensen gjort enda mer enkelt, og da blir det kjedelig, og da hjelper det ikke at lydteknikerne skrur opp lydstyrken til det øredøvende.

Et meget enkelt scenografi opplegg, som dessverre ikke skuespillerne klarer å fylle opp. Foto: Erik Aavatsmark

Scenografien ved Scenograf Ola Bråten er meget enkel, det eneste som varierer lidt er sengen med forskjellig trekk, som heves og senkes, mens restan av scenen består av noe stillas liknende greier, to skyvebare halvrunde trapper. som fungerer, men dette er flaut, meget enkelt.

Kostymerne ved kostymedesigner Mette Jacobsen bringer oss ikke akkurat i Argentinsk tango stemning. uniformerne ser ut som de skal, kanskje, Evitas antrekk er forså vidt ok, men å gjøre et pressenumer ut av at der er påsydde kniplinger fra Calais, da hadde man ventet seg noe ekstra. Alle kostyme designere kan bestille et par meter med kniplinger fra Calais, og sy dem på slik som det er vist på denne hvite kjolen. Videre kan man kopiere det som man ser på fotos med Eva Peron, men man forvneter seg at en kostymedesigner sammen med scenografen skaper en god ramme rundt en forestilling. Dette var flaut.

Operaens Barnekor var nydelige i den videodelen hvor de synger.

Det hele er på grensen til å være en flov fadese.  Det Norske Teatret hadde et fremragende rykte på seg for strålende musikal produksjoner. Nå bør teatret se bakover i tid, og hente frem denne musikalkvaliteten pånytt. Det er det som publikum vil ha. Bårdar Akademiets Cabaret eksamens forestilling i fjor var bedre enn dette. Denne Evita svinger det ikke av. Applausen var tam, noen klappet ikke i det hele tatt.

– Nu tenker leserne seg sikkert, at jeg har hatt min dårlige dag, siden jeg ikke liker noe i denne produksjonen. Imidlertid hadde jeg gledet meg meget til å nyte Evita, jeg ble meget skuffet. Dette kan ikke teatret være bekjent av. 

 

Tagged as: , , , ,