Merkbar “Dream Play” med Nasjonalballetten, Oslo
Merkbar Dream Play med Nasjonalballetten, Oslo
Av Henning Høholt, fotos Erik Berg
OSLO/NORGE: Midt i en travel sæson med det ene store balletthøydepunkt etter det annet, samt gjestespill i utlandet, og rett før sin store klassiske sesongavslutning med Ben Stevenson´s regi av hans og Sergei Prokofievs ballett Askepot, markerer Nasjonalballetten seg med et krevende contemporary dance program med en meget vakker kokoltblå verdenspremiere på Lamentate av Jo Stromgren, til Arvo Pärts meget vakre musikk av samme navn.
Without Words av Nacho Duato (som høsten 2014 begynte som balletsjef på Staatsballet i Berlin, hvor Nasjonalballetten skal gjeste på våren med Ghosts,
Videre Johan Ingers ballett Dream Play, og avsluttende med et av verkerne fra åpningen av den nye Operaen i Bjørvika i 2008:
Sol Leon/ Paul Lightfoots elegante Skew Whiff, en morsom kort finale ballett for fire briljante dansere til en forrykende Rossini ouverture.
Dette sammensatte programmet har det kjennetegn at ballettsjef Ingrid Lorentzen enda en gang markerer at Den Norske Nasjonalballetten har en spesiell vidtfavnende bredde. Den ene dagen briljerer de med store klassiske balletter, både i eldre, men også i nyere versjoner, slik som Liam Scarletts vellykkede klassiske ballett versjon av Carmen, men også er fremragende innen det moderne ballettspråket.
Med en perlerekke fremragende solister på plass, anført av noen av kompaniets ledende moderne solister Camilla Spitsøe, Daniel Proietto og Yoshifumi Inao helt på topp i to av ballettene – Lamento og Dream Play.
Sammen med en rekke andre solister, som også briljerer som våre aller fremste i det klassiske repertoire, Maiko Nishino, Kaloyan Boyadjiev, Aarne Kristian Ruutu, Eugenie Skilnand, Yolanda Correa, Gakuro Matsui, sammen med noen av de unge nye kompani medlemmer, som allerede har gjort seg meget bemerket på scenen Douwe Dekkers, Marco Pagetti og Melissa Hough.
Lamentate av Jo Stromgren, til Arvo Pärts meget vakre musikk av samme navn. en meget vakker kokoltblå verdenspremiere, hvorav faktisk en 15 minutters del allerede var med på Nasjonalballettens gjestespill i Baden Baden. Det er interessant, men franske kritikere, da kompaniet nyligen gejstet på Theatre des Champs Elysees i Paris med et helt Jiri Kylian program, etterlyste nettopp en kontrast til Kylian i programmet.
I så måte opplever jeg at Lamentatet kan være et godt turneprodukt. Både gir den tanken fluktmuligheter, videre gledes øyet av de flotte danserne og de lekre koboltblå nyanser i Bregje van Balens gode kostymer og design, samt sist, men ikke minst
Arvo Pärts meget vakre musikk, hvor pianistinden Yoko Tola spilte soliststemmen i orkestergraven. Hun kunne godt ha vært på scenen også etter Lamentato, selvom hun jo kommer på scenen etter den neste balletten. I denne balletten danses de to ledende figurene (i beige fargede kostymer) fremragende av Camilla Spitsøe og Yoshifumi Inao.
Jo Strømgren gir sine dansere muligheten for å prøve seg frem på nye bevegelsesmønstre, og lar dem selv videreutvikle bevegelsesspråket, hvis jeg har oppfatttet dette korrekt. Videre er dette også Strømgrens riktige første ballett forestilling i dette store format. Jeg har tidligere sett danseteater med så mange medvirkende, men jeg oppfatter med Lamenti at han beveger seg et skridt videre i sin internasjonale karriere. Dette var vellykket.
Verdensberømte Nacho Duato, som nettopp er begynt som ballettsjef for Staatsballet Berlin, ga publikum den estetisk vakreste opplevelsen i hans meget smakfulle balletten Without Words, til meget delikat spilt kammermusikk av Franz Svhubert i orkestergraven, 6 av Schuberts meget kjente verker, med Jan Koop, cello og Yoko Tola ved flygelet, som musikalsk formet en visuell vakker opplevelse rundt de fire parrene
Yolanda Correa og Marco Pagetti, Eugenie Skilnand og Douwe Dekkers, Melissa Hough og Kaloyan Boyadjiev og Maiko Nishino og Gakuro Matsui.
Johan Ingers ballett Dream Play, gir store utfordringer for sine 6 dansere, de to kvinner Melissa Hough og Camilla Spidsøe gjør en fremragende jobb i det krevende dansespråket som danserne i Nasjonalballetten for første gangen stifter kjennskap med.
Daniel Proietteo er et strålende ekspressivt midtpunkt blant guttene, tett fulgt av Kaloyan Boyadjiev, Martin Dauchez og Yoshifumi Inao.
Til Igor Stravinskijs musikk til Vårofferet.
Jeg må dessverre innrømme, at selv om jeg så de fremragende jobbene som danserne utførte på scenen, så hang dette ikke sammen for meg.
Vårofferet Musikken fortalte en historie, som dessverre er fastlåst til en ballett, som jeg har gledet meg over i svært mange versjoner rundt om i hele Europa, dette ble en konflikt fylt opplevelse.
Videre følte jeg at de merkverdige kostymer, spesielt med lidt mascho aktige, “maskuline” skjørt til guttene, men ikke elegante, og slett ikke til en danseproduksjon, – kanskje til et teaterstykke uten Vårofferets musikk, laget av Mylla Ek, som har en lang meritliste bl.a. sammen med Johan Inger, ikke fungerte. Dette ble visuelt feil for meg.
Imidlertid:
“As the raisin in the hotdog end”:
Paul Lightfoot/Sol Leons innslag fra åpningen av Operahuset 12. April 2008 den lille humor perlen Skew Whiff.
Koreografert for fire dansere med glimt i øyet, som på denne kvelden var
Maiko Nishino, Douwe Dekkers, Gakuro Matsui og Aarne Kristian Ruutu.
Til Rossinis festlige musikk Ouverturen til “Den tyvagtige skjære” .
Et flott punktum for en god aften. ‘
– som fortsatte med premiere fest i foyeren på Operaen.
Bra det var søndag dagen etter.
– – – – – – – – – – – – – – – – –
Premierefest etter Mesteraften 2015.
Opplev en liten foto serie fra premierefesten. Fotos Henning Høholt: