Opera for folket

Operaen med fullmåne, foto Henning Høholt

Av Claus Drecker, kommentar fra en erfaren og operakyndig abonnent og kritiker.

OSLO/NORGE: I år kom operaprogrammet før jeg ble innlagt på sykehus og jeg rakk å avslutte abonnementet
.

Jeg vet ikke hvorfor jeg føler et særlig ubehag med den nye sesongen

.

Katalogen er ved det gamle med dronningen på 3. side, operaens hovedattraksjon

– folk som går på taket pryder side 4 og videre kommer direktøren som snart (red anm.) ikke er direktør lenger
.

Så følger to av de kunstneriske hovedpersoner og forteller om brytningen mellom det gamle og det nye mot forutinntatte og fastlåste holdninger. Derfor er kanskje musikksjefen John Helmer Fiore forvist til bakerst i katalogen.

Alt er slik det har vært siden vi har fått ny operasjef, (Per Boye Hansen, red anmerkning) konservativt, men med et sterkt behov for å vri på operaenes innhold som fortelles om på de neste katalogsider.

Claus Drecker, erfaren og operakyndig abonnent og kritiker av opera, med stor erfaring fra såvel Den Norske Operas forestillinger og fra mange operabesøk i utlandet. Sier fra ærlig og åpent hva han mener om det program som nå presenteres for Oslos publikum. Heldigvis er det ytringsfrihet i Norge, og det er bra at noen tør si fra hva de mener. (redaktørens kommentar.)

Det som er iøynefallende er at regien har overtatt der hvor musikken skulle være toneangivende. Trenden til å gi regissøren ubegrenset innflytelse er ganske utbredt på de store europeiske scener.

Norges hovedstad har imidlertid et ganske begrenset operapublikum som takket være statlig støtte har et hus hvor det til tider oppføres opera til en lav pris.

Den kommersiell drevne Metropolitan Opera i New York må til tross for et mye større antall besøkende være lydhør overfor sitt publikum og ønsker ikke å latterliggjøre opera oppførelser som vår operasjef har gjort siden sin tiltredelse.

Vi husker godt Mimi med kreft (regi: Stefan Herheim), Madame Butterflys sønn i en kjellerleilighet (regi: Stephen Langridge), Violetta Vallery som narkoman (regi: Stein Winge), samt Hoffmann som forsoffen dikter (regi: Calixto Bieito). Denne sesongen går vreden på nytt utover Hoffmann, Lohengrin og Carmen som legges til slutten av 1970 tallet i regi av Calixto Bieito.

Derfor har jeg sagt opp mitt Premiere abonnement, som stort sett inneholder «moderne» nyregisserte forestillinger som bl.a

. omfatter Lady Macbeth (regi: Ole Anders Tandberg), Ghosts (regi: Marit Moum Aune), Peer Gynt (regi: Sigrid Strøm Reibo), Carmen (regi: Calixto Bieito), Lohengrin (regi: Thorleifur Orn Arnasson),

Nasjonalballettens Carmen (regi: Liam Scarlett), La Traviata (regi: Tatjana Gürbaca) og Dream Play (regi: Jo Strømgren). Selvom man foreløpig ikke forandrer på musikken er det omdiktede innhold i stor grad forstyrrende og misvisende. Det handler rett og slett om liten tiltro til publikums egne fantasier. 

Jeg uttaler meg ikke om ballett fordi jeg har begrenset kjennskap til det.

Selvom operasjefen er begeistret for sine regissører og operaenes forvrengte (nyskapte) innhold er ikke dermed sagt at det norske publikum er like begeistret. Selv om enkelte lefler med operasjefen og regissørene og det selges og doneres plasser i salen slik at det bærer seg med statlige tilskudd og andre arrangementer. Mange blir snart mer tilfredse med en DVD hjemme.

Av Claus Drecker.