Operaen i krise – 

kronikk av Henning Høholt, redaktør i Kulturkompasset

Henning Høholt redaktørog kritiker i Kulturkompasset. 2014-06-19 Foto Tomas Bagackas

OSLO/NORGE: Opera, både som kunstform og som institusjon, har gjennom sin 400-årige eksistens vært ute i hardt vær. Den største krisen opplever den nå, en krise som har vært konstant de siste 70-80 år; mangelen på nyskrevne verk som slår an hos publikum. 90 prosent, minst, av repertoaret ved verdens operascener er tatt fra den tradisjonelle siden.

Ikke siden l945, hvis vi skal være litt snille, er det skrevet en opera som publikum har applaudert helhjertet: Benjamin Brittens “Peter Grimes”. De litt slemmere av oss vil nok gå tilbake til Puccinis “Turandot” eller Gerswins “Porgy and Bess”, og da er vi på 1920-30 tallet.

Mesterverk er skapt i nyere stil, bevares, men vis meg en opera som oppnår mer enn 8-10 forestillinger, for deretter å stappes i møllposen? Repertoaropera er noe som spilles i de fem verdensdeler,  regelmessig.

Opera har et grunnfjell av 40-50 verker som må utgjøre en viktig andel av repertoaret.

I Norge skapte Edvard Fliflet Bræin “Anne Pedersdotter“, unntaket som bekrefter regelen. uroppført ved Den Norske Opera 1971. Hvor kun “Olav Tryggvason” av Ragnar Søderlind og Edvard Grieg kan være den som nermer seg.

Operaen har valgt ikke å fornye kontrakten med Per Boye Hansen (PBH),antagelig av flere grunner:

Lederstil.
Internt er mange ansatte misfornøyd. PBH oppfattes av flere som lite empatisk, faktisk trakasserende. I Norge er arroganse et problem, ikke i Tyskland, der PBH har størsteparten av sine erfaring og kolleger, (venner som nå har trådt støttende til).

Repertoar
Alle nyoppsettingene i PBHs tid har vært “nyskapende”, som vil si at regissøren er opphøyd til opphavsmann, på linje med komponisten. Dirigenten, hvis han ikke heter Daniel Barenboim, Antonio Pappano eller de få i samme sjikt, er redusert til akkompagnatør, slik han er i balletten
. (Der er sjefen koreografen, derfor få gode dirigenter i ballett). – Rent bortsett fra Peter Ernst Lassen, balletteksperten fra Det Kongeluge Teater i København, som gledet oss som dirigent for mange ballett produksjoner på Youngstorget mens Dinna Bjørn var ballettsjef i Oslo.

En stor del av publikum reagerer på dette, bl a Operaklubben, som er den eldste og mest tradisjonsrike foreningen av operainteresserte i Oslo, og Operaens Venner, som ble stiftet noen år senere

.

Opera er en av få kunstarter, kanskje den eneste, som konsekvent neglisjerer sitt publikum. Bortsett fra kritikerne, Ståle Wikshåland i Dagbladet, Johansson i Klassekampen og … Astrid Kvalbein i Aftenposten, som kanskje representerer 10 prosent av publikum.

Hvor lenge kan et produkt eksistere ved konsekvent å neglisjere sitt marked, dvs publikum?

Neglisjering av Stortinget

Hovedstaden vet ikke hva som skjer, men i 1999 vedtok Stortinget to ting:

1. Bygging av operaen i Bjørvika.

2.  Utarbeidelse av en plan for opera og ballett i resten av landet.

   Operaen har konsekvent neglisjert vedtak nr 2. Riksoperaen er for alle praktiske formål nedlagt. Det startet med Tom Remlov/Paul Curran som ikke la to pinner i kors for Riksoperaen, som de heller ikke visste hva var. –

3. – Paradoksalt nok har kulturministeren (kanskje i blinde?) ansatt -, eller kanskje forflyttet, Tom Remlov til å bli sjef for Riksteatret, men kanskje han nettopp der kan gjøre den gode jobben, som ikke hans evner strakk til på Operaen? “Time will show”. – Der har han jo heller ikke så mange ansatte som er pensjonerte å skylde på når han ikke klarer å få økonomien til å henge sammen. – Hele operanorge husker meget vell at han ifølge sin avtale skulle ha 2 årslønninger med seg da han forlot Operaen, uansett om han også fikk en ny godt lønnet stilling, – og så klaget han over at pensjonene til operaens og ballettens ansatte belaster økonomien for mye.

Riksoperaen var bygget på den norske spel-tradisjonen, samarbeid mellom amatører og profesjonelle, som Europa ikke vet hva er
. Bortsett fra hvert 10 år i Tyskland, da de fremfører et religiøst pasjonsspill som hele landsbyen, Oberrammergau, er delaktig i. Slik Riksoperaen engasjerer folk i Kristiansund, Brummundal, Nordfjord, Nord-Trøndelag, etter mønster av “Spelet om Olav den hellige“, 50 år gammelt.

Hvor lenge skal (eller vil) Stortinget finne seg i slik fremferd?

Jeg har med vilje unnlatt å begynne å vurdere opera økonomi, pensjoner og styre i denne kronikken, men dette kan komme siden.