Kulturkompasset | critics of culture events

OVERDÅDIG SCENESHOW



Jorden rundt på 80 dager, Thor Inge Falch og Hege Høisæther som Passepartout og Fionula, foto Erik Berg

Jorden rundt på 80 dager, Thor Inge Falch og Hege Høisæther som Passepartout og Fionula, foto Erik Berg

Den Norske Operas verdenspremiere på Gisle Kverndokk (komponist) og Øystein Wiik (libretto)´s Jorden Rundt på 80 dager markerer seg som et spektakulært sceneshow av et overdådig format, som vell ikke har vært sett på Den Norske Opera, eller på noen norske, eller nordiske scener tidligere.

I så måte er denne verdenspremiere en begivenhet av overdådig format, og med overdådig prakt. Scenograf er John-Kristian Alsaker. Uten hans refaring og eksperstise hadde dette sikkert ikke lyktes, men han hadde ikke klart å få dette til, om han ikke hadde hatt hele Den Norske Operas & Balletts fremragende hold av tekniske og faglige eksperter på absolutt alle hold i huset
. Ledet av forestillingens Produsent Per B. Larsen. BRAVO
.

Men når alt dette positive er sagt, så drukner, dessverre, mye av den utsøkte musikken, den praktfulle sangen fra både en perlerad av fremragende norske sangsolister, kor, barnekor, dansere og orkester i Sceneshowet.

Jorden rundt på 80 dager i New York, foto Erik Berg

Jorden rundt på 80 dager i New York, foto Erik Berg

Dette er først og fremst blitt en presentasjon av alt det visuelle, som det går an å få til på Den Norske Opera & Ballett i dets nye flotte operahus. Dette er vell og bra, men det hadde kanskje vært mulig for regissøren Stein Winge å stole på at musikken faktisk kan skape stemninger, noe vi et par enkle steder får anledning til å oppleve. I Eli Krisins Hagens forryngende Violetta og Månen. I Tom Erik Lie, som spiller Pihileas Fogh, meget vakre solo nesten på slutten (inspirert av en arie fra La Fanciulla del West av Puccini?)

Scenen i India ble delvis ødelagt fordi der var for mye løping og farting frem og tilbake over scenen. Den opplevelsen som publikum var vitne av en forberedelse til en tradisjonell Likbrenning i India, kunne ha tjent på å få mer ro, slik at publikum kunne konsentrere seg om den vakre musikken og sangen, og den historiske opplevelsen dette var.  Slik som det faktisk lyktes i de meget flotte åpnings bildene til andre akten fra Kina med hele det strålende barnekoret og Svein Erik Sagbråten som Drageselgeren Fung, der fungerte dette sammen. Der ble ikke musikken og sangen ødelagt av for mange effekter, der var det barna som var midtpunktet, og agerte godt.

Jorden rundt på 80 dager, Magne Fremmerlid som Stuart, foto Erik Berg

Jorden rundt på 80 dager, Magne Fremmerlid som Stuart, foto Erik Berg

Selvom jeg i dette klager over, at det virker som om regissøren ikke tørr stole på musikken alene, så er jeg fullt klar over den store inspirasjonen som  de formidler overfor de mange kunstnere som får regi, og  klarer få det utrolige og helt uventede ut av operaens, (og teatrets) mange dyktige kunstnere, men i dette tilfelle trekker jeg frem det begrepet som kalles “Begrensningens kunst”.

Av andre gode innslag var den tyggegummi tyggende Turandot, overveldende tolket av Torill Carlsen. – Som alltid når Torill Carlsen skaper en rolleskikkelse på operascenen, gjennomfører hun dette fullt ut. I dette tilfelle som tyggegummityggende Turandot, som er lei av alle de beilerne som kommer og forsøker å vinne hennes gunst, og helst av alt vil at dette skal ta slutt.  Det vil bli et savn når Torill Carlsen fra sesongens slutt går over i “pensjonistenes” rekker.

TORILL CARLSEN som tyggegummityggende Turandot sammen med Tom Erik Lie som Phileas Fogh. Jorden rundt på 80 dager. Foto Erik Berg

TORILL CARLSEN som tyggegummityggende Turandot sammen med Tom Erik Lie som Phileas Fogh
. Jorden rundt på 80 dager. Foto Erik Berg

Et annet morsomt innslag var Itziar Galdos festlige Tosca Parodi

FOLLOW-UPlimitation during How does cialis work?.

. I dette tilfelle var dekorasjonen en merkelig bastard av noe og ikke noe. For meg så det ut som om man hadde forsøkt å lave en slags Colosseum kopi, men vi vet jo alle, ihvertfall utenfor Operahuset, at Tosca kaster seg ut fra Castel San Angelo, som er et byggverk, som man godt kunnne ha fått til å fungere visuelt.

Det hele starter som kjent i den konservative Reformklubben i London, hvor pettimetret Phileas Fogh (Tom Erik Lie) vedder 1 Million Engelske Pund med Stuart (Magne Fremmerlid) om at det er mulig å reise Jorden Rundt på 80 dager. Dette har Librettisten Øystein Wiik i samarbeide med Dramaturgen Bibbi Moslet formet som en reise, nesten presentert som “Bilder fra en Utstilling”, med gode gjennomarbeidede vakre momenter, hvor hvert enkelt bilde presenterer en liten opplevelse med en handling, som forteller hva Phileas Fogh og Passepartout må gjennomgå, men som også medvirker til at handlingen skrider fremover. Disse enkle bildene er hver for seg blitt en liten opplevelse i seg selv, takket være scenografi, kostymer, lys og befolket med gode sangkrefter, kor, dansere og statister.

Det var en opplevelse å se Arabiske netter med Passepartout, overbevisende sunget og tolket av Operaens eneste Wagner tenor Thor Inge Falch, sammen med en totalt uigenkjennelig Fionula, som ble strålende tolket av Hege Høisæter. Høisæter går igjen i figuren som Fionula i de mest fantastiske utkledninger og forandrer elt karakter fra den ene utkledningen til den neste. Et godt og vellfungerende “påfunn”, som regimessig er bra. Magne Fremmerlid, som hennes onkel er god som Stuart. Lille Malika, som Phileas Fogh redder fra å bli flammenes bytte sammen med henens døde prinsesse,  ble fremragende tolket av Mari Eriksmoen, et meget positivt operabekjentskap.

Jorden rundt på 80 dager, Eli KRistin Hanssveen som Violetta Valery. Foto Erik Berg

Jorden rundt på 80 dager, Eli KRistin Hanssveen som Violetta Valery
. Foto Erik Berg

De 15 Avisguttene fra Operaens barnekor var en opplevelse, anført av Martin Enger Holm, jeg håper at Aftenpostens kultur og debattredaktør, Knut Olav Åmås, som var tilstede på premieren, fikk en markedsføringside til et par avis salgsstunt på Karl Johans Gate med disse 15 avisgutter.

Et annet høydepunkt, hvor sceneteknikken pånytt sto i forkant, men hvor en scenepersonlighet klarte å overdøve det tekniske var med Knut Skram som Den Flyvende Hollender. Flott.

Underveis var der en perlerad med små og mellomstore rolletolkninger, mange presentert av gode solister fra Operakoret. De var alle med til å fargelegge forestillingen.

Stein Winge, som har fått sitt pass påskrevet i denne kritikken var imidlertid ikke alene om jobben, han delte regi oppgaven med Tzara Tristana. Lars Jacob Holm hadde gjort en fremragende koreograf jobb med å lykkes med å la så mange flotte bevegelses og dansedeler komme ut av de mange scenene, dette fungerte.

Jorden rundt på 80 dager, Reformklubben, foto Erik Berg

Jorden rundt på 80 dager, Reformklubben, foto Erik Berg

Tine Schwab hadde tryllet i samarbeide med Operens systuer med kostymer, som gjorde de mange helt forskjellige scenebilder til visuelle opplevelser, der, dessverre, som nevnt, iblant tok inntrykket fra den musikalske delen, hvilket jeg beklager på det sterkeste. Lysdesigneren Franck Evin og han stab, har vært scenograf John-Kristian Alsaker en god hjelp, og lykkes med å få det hele til å lyse, glinse og gløde. De mange store korpartier for både barne og voksen kor er innstudert av hhv. Barnekorets leder Edle Stray Pedersen og Operakorets kormester Raymond Hughes.

Gisle Kverndokk´s gode bruk av ganske små ledemotiv fra originale operaer, som i dette blir parodiert, til en rekke av scenene fungerer bra. Noen av hans korpartier er meget vakre, og det var en fornøyelse å gjennhøre barnekorets sang som ble benyttet i Operaens Åpningsgalla 12.4.2008. Hans gjennomgangs tema Rule Britannia er lett gjenkjennelig og gir British atmosfære.

Jorden rundt på 80 dager, Illustrasjon av Qvisten Animations ANS og Darling Clementine.no

Jorden rundt på 80 dager, Illustrasjon av Qvisten Animations ANS og Darling Clementine.no

Hyggelig å se at HM Dronning Elisabeths kopi parodi var på plass og over skuet det hele og mottok  forsamlingens hyldest i det siste “Britiske” scenebilde. Spesielt når vi i denne lille rolletolking, opplevet en av operaens andre “pensjonister”, som vell ingen oppfattet hvem var? – Gjettekonkurranse!

– Burde dette ikke ha vært Dronning Victoria, det var vell hun som regjerte på daværende tidspunkt, hvis vi skal være helt korrekt?

Dirigenten Christian Eggen er ekspert på denne typen ny musikk, og det virket som om han hadde full oversikt over det vellklingende Operaorkester, med alle komponistens mange variasjoner av uttrykksformer i partituret.


Tagged as: , ,