Kulturkompasset | critics of culture events

Parelius prisen til Sølvi Edvardsen


Parelius prisen til Sølvi Edvardsen

Sølvi Edvardsen takker for Pareliusprisen på Kunstnerforeningens Juleball på Grand Hotel, Oslo, 7.12.2014. Foto Henning Høholt

Av Henning Høholt, text og foto

OSLO/NORGE: På Kunstnerforeningens tradisjonelle Juleball, som alltid avholdes på den søndag kveld som ligger nærmest på Bjørnstjerne Bjørnsons fødselsdag, 8. Desember fikk koreografen Sølvi Edvardsen overrakt den prestisje tunge Parelius prisen. Skuespillernes representant i Kunstnerforeningens styre Morten Rørht foretok overrekkelsen, som ble fulgt av stående applaus fra de 220 av Kunstnerforeningens medlemmer som fylte Speilsalen på Grand Hotell i Oslo.

Sølvi Edvardsen var rørt over å få prisen og takket med en vellformulert tale, som Kulturkompasset har fått lov å distribuere:

Takketale til mottagelse av

                                Signe og Fredrik Parelius’Pris 2014

                                            DANSEN

                              En stum figur er danseren- og dog
                              kan ord bli dans, og der kan alt bli sagt.
                              De store rytmer vi er underlagt,
                              har formet dette jordens eldste sprog.
                              En dans er kroppens tause dialog
                              med kosmos: puls og sol som slår i takt,
                              Og den beherskes av den samme makt
                              som fuglens vinge, vannets bølgetog.
                             Som dansen vil forvandle kropp til ånd,
                             forvandler diktet ordenes substans:
                             Først rytmisk bundet vil en kropp bli fri,
                             slik sproget først blir fritt i diktets bånd.
                             Som poesi er ord, forløst i dans,
                             Er dans en kropp, forløst i poesi.

Edith Roger og Sølvi Edvardsen på Kunstnerforeningens Juleball på Grand Hotell. Edith roger ble samme kveld utnevnt til Æresmedlem i Kunstnerforeningen. foto Ulla Marie Brantenberg.

I dette vakre diktet av Andre Bjerke sidestilles bevegelsen og ordet; noe jeg har kjempet for lenge. Men selv om jeg har bevegelsen som hoveduttrykk, er ordet noen ganger helt nødvendig, selv for meg, og et av de fineste ordene vi har er TAKK.
Tusen takk for Pareliusprisen, gitt av denne foreningen som det for meg i en årrekke har vært en glede å være medlem i, og hvor det er så mange jeg har beundret og beundrer som kunstnere.
For oss alle handler det om å bli sett, og jeg er derfor så ekstremt takknemlig for å bli sett og priset på denne generøse måten. Spesielt i en tid med ny giv og ny energi i Kunstnerforeningen, gir det enorm oppdrift å bli valgt i et forum med så mye kompetanse og hvor så mange fortjener en pris.
Det er livet i seg selv som fascinerer. Liv er pust, og pust er bevegelse!
Å være koreograf og å uttrykke  meg gjennom bevegelse, er min stemme; det som gjør meg hel fordi det er den jeg ER. Min drivkraft er en intens kjærlighet til min profesjon og en dyp fascinasjon for livet og det fineste og mest komplekse instrument som finnes- mennesket.
Dette medfører imidlertid også å bli avhengig av mennesker.
Jeg har en indre vulkan av uttrykksbehov og er ellers en person som liker å gå stille i dørene og arbeide for det jeg tror på. Dette er en problematisk kombinasjon i en verden og et kunstuttrykk hvor man må være så mye mer enn sin profesjon for å kjempe seg frem. Personlig markedsføring og salg av egen person er en vanskelig terskel.
Dansemiljøet er preget av ekstrem stor konkurranse fordi alle kjemper om å få lov til å arbeide.
Jeg er ikke noe konkurransemenneske og mistrives sterkt i skuffen med kniver og spisse albuer.
Men jeg har stor tro på det jeg gjør og er derfor svært takknemlig for de som har sett meg og gitt meg muligheter til å skape og slippe ut noen av de bildene jeg har ønsket å dele. Noe som ved siden av de menneskene jeg er glad i, gir livet mitt mening.
Jeg har ønske og tro på kjærlighet og trang til å gi av seg selv som drivkraft, og ikke prestisje, og det er derfor særs givende å bli kreditert og satt pris på for det man har gjort og gjør.
Jeg er stolt av å være koreograf skjønt jeg fremdeles møtes av mangel på kunnskap om hva det er. Ja, hva er en koreograf egentlig?jeg forklarer det med bevegelses komponist og noen ganger scenisk billedskaper, spesielt i de gangene jeg også gjør scenografi og kostymer. Men det enkleste og viktigste for meg er at koreografi er bevisst formidling gjennom bevegelse.
Det gir mening å kjempe for noe man tror på! Og det har vært en kamp å brette ut vingene sine i norsk dans, og mange i min generasjon som må regnes blant pionerene innen samtidsdansen i Norge, er blitt vingestekket for lenge siden fordi støtteordningene vi alle er avhengig av for å ha kunstnerisk mulighet og kunstnerisk frihet, ikke rekker til mange og prioriteringene i flere tiår har vært rettet mot nye generasjoner.
Dans er en dyr kunstart fordi selv et mindre scenisk prosjekt fungerer som en liten bedrift hvor alle involverte skal lønnes og ulike tjenester må betales. Dette er sårbart fordi man blir avhengig av at andre skal gi arbeidstillatelse i form av støtte eller oppdrag.
Jeg takker derfor alle de som har bidratt til at jeg har kunnet utøve min profesjon, og tar med meg i dag alle de fantastiske menneskene jeg har arbeidet med:gode kolleger i Collage Dansekompani, oppdragsgivere, scenekunstnere,både dansere, skuespillere, sangere og musikere, designere, produsenter, komponister, assistenter, scenearbeidere,teknikere, håndverkere,fotografer, kolleger og mange andre som har bidratt i arbeidet med dette kunstuttrykket som alltid er et resultat av dialog og samarbeid i et team.
Jeg elsker å bli utfordret og å utfordre i troen på at man må fortsette å strekke seg for å  fortsette å vokse! Takk til alle som har villet utfordres og som vil meg vel! Takk til alle som har jobbet med meg og for meg!
Jeg tror motstand er nødvendig for å bli klar over hva som er viktig, men har ofte erfart og tenkt at det hadde vært godt om mer kan skje på grunn av og ikke på tross av!
Som billedskaper har jeg ofte ønsket å kunne låse meg inn på et atelier og slippe ut alle bildene i hodet mitt på lerret; ikke fordi skaperprosessen er enklere, den er like kompleks for oss alle, men fordi det er mulig på denne måten å benytte hele sitt potensiale. Å skape er en ensom prosess om man sitter alene eller kjemper for å få sin visjon igjennom blant mange mennesker.
Men bildene i mitt hode står ikke stille, de er i konstant bevegelse, og gevinsten er at samarbeidet med andre mennesker aldri blir kjedelig! Ethvert menneske er et nytt univers, og det er fantastisk spennende å være i dialog med utøvere og medarbeidere som kan og vil, et samarbeid som aldri tar slutt fordi scenekunstens vesen er levende øyeblikk og således må skapes, utforskes og hentes frem igjen og igjen i en evig søken etter større forståelse.
Scenekunstens stebarn, dansen eller bevegelsen, begynner bokstavelig talt å stå på egne ben i Norge og bli respektert for det, men dansens manglende status som kunstart har kostet, og det å bli sett og satt pris på ekstra kjærkomment. Det gir styrke i troen på at det er konstruktivt å ville gi og bidra for en som elsker jakten på øyeblikkene som klinger og gir mening og uutgrunneligheten og mysteriet som ligger i kunstens vesen.
Takk for dette bidraget som denne prisen er både i økonomi og mentalt løft som gjør at jeg kan fortsette å gjøre nødvendige forbedringer i tilnærming til min profesjon hvor jeg fremdeles føler at jeg har det meste ugjort og fortsatt har stor trang til å brette ut mine vinger!

                                    TUSEN TAKK!

Sølvi Edvardsen.

 

Jahn Otto Johansen,`Kunstnerforeningens tidligere formann og Henning Høholt, hadde begge dresset seg opp i Papegøjejakker, designet og produsert av kostymeskaper og skreddermester Tomas Bagackas. dette vakte naturlig okk oppsikt i den forøvrig smoking kledde forsamlingen av kultur og kunstpersonligheter. Foto: Siv Kirsten Johansen.

Riider av Purpurnøseordenen, operasnger Knut Skram og fru Hanne. Foto Henning Høholt

På møtet ble det også utnevnt noen få nye Æresmedlemmer, bl.a. Edith Roger, Inger Sitter, Toralv Maurstad, Kjell Askildsen og Kari Frisell

complicated. There is a statistical decline of testosterone viagra for sale not, priority cardiovascular assessment and intervention.

.

Alle Æresmedlemmer får overrakt en kopi av statue av Bjørnstjerne Bjørnson
. laget av billedhoggeren Nina Sundbye. 

Tilstede var også Æresmedlemmene Jahn Otto Johansen, Espen Skjønberg og Oddvar S. Kvam.

Bjørn Birch, Kunstnerforeningens formann og Tomas Bagackas, kostymier. Foto Henning Høholt

Formannen Bjørn Birch, som spirituelt gledet de mange kunstnerne med ledsakere fremhevet også en rekke av Kunstnerforeningens enker som var tilstede, Ranveig Getz Nordheim, Rigmor Schulerud og sist, men ikke minst Solveig Levin, som i 2015 fyller 100 år.  For som Birch uttalte: “Bak enhver suksessfull mann står det en sterk kvinne” (Eller mann. Red. tilførsel).

Elena Engelsen, Marit Kvam og Henning Høholt. Foto Tomas Bagackas

 

Kunstnerforeningen ble stiftet første gang av maleren Hans Gude, fiolinisten Ole Bull og deres venner i 1848, som en tverrfaglig medlemsforening, og er i dag den eldste, men en ung og aktiv forening til tross for alder. Bjørnstjerne Bjørnsonvar Kunstnerforeningens første Æresmedlem.

Moteskaper og kostymier William Jensen, hadde med seg en elegant maskert dame. som ikke ville avsløre sin identitet for oss.  Ryktene forteller at hun bor på Frogner Foto Henning Høholt

 

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,