Redselsfulle, smaksløse regissør påfunn i La Traviata i Oslo,

klarte heldigvis ikke å ødelegge at det ble en stor musikalsk seier.

Av Henning Høholt, alle fotos Erik Berg

OSLO/NORGE Redselsfulle, smakløse, og overhodet ikke, raffinerte seksuelle regissør påfunn (regi: Tatjana Gürbaca) i den nye produksjonen av  La Traviata på Operaen i Oslo klarte heldigvis ikke å ødelegge at det ble en stor musikalsk seier for et glimrende ensemble, kor og orkester.  Hadde disse smaksløsheter vært gjort med raffinement, kunne det ha passert, men nå var dette til tydelig og rent BUH.

Med “vår egen” etterhvert verdensberømte stjerne baryton Audun Iversen helt på topp kvalitetsmessig og scenisk i rollen som Giorgio Germont, faren til Alfredo. En tenor rolle som ble godt tatt vare på av Daniel Johansson, som på en ukes varsel hadde måttet steppe inn i Alfredo rollen pga at Marius Roth Christensen, som hadde forberedt seg de siste mange månedene var blitt syk.

Imidlertid med Daniel Johansson var Alfredo rollen i de beste hender, selvom han i grunnen ikke er noen ideel Alfredo rent sanglig. Imidlertid har han en karisma som kler denne rolletolkningen godt. Imidlertid arbeider Daniel Johansson nettopp nå med Alfredo rollen, som han skal ha premiere på Stockholms Operaen med en av de kommende ukene. Dette blir sikkert bra, forhåpentlig i en god produksjon, ikke noe slikt “mjøl” som vi opplever her i Oslo.

Selv om vi jo har hørt Audun Iversen mye, så var dette faktisk hans riktige Verdi debut i en sceneproduksjon, en Verdi debut som gir signaler om at vi forhåpentlig kan vente oss mye mer i denne gaten. I fremtiden kanskje Grev Luna i Trubaduren, Marki de Posa i Don Carlos, Iago i Otello osv, men dette tror jeg han føler aller best på selv. Hans høye B var strålende plassert og markerte et høydepunkt i hans ene store arie. I La Traviata er han jo privilegert med et par av operaens aller flotteste arier i andre akten. Han har videre den sceniske utstrålingen til akkurat dette rollefaget, og selv om han er ung, så hadde man klart å maskere ham slik at han fikk den nødvendige faderlige autoriteten overfor sin sønn Alfredo og for hans kjæreste Violetta.

– Selv om jeg ovenfor kritiserer regissørens redselsfulle påfunn, som jeg følte spolerte første aktens og senere tredje aktens store korscener, var der i andre akten et god regissør påfunn, det var at i scenen mellom Alfredo og faren hvor Far Germont fremfører sin berømte Fra Provence arie, “Di Provenza il mar” får vi plutselig visualisert hva han synger om, med en liten vellstående kristen familie middag hjemme i Provence, hvor mor og far Germont sidder med sin datter og deres kommende svigersønn og hvor Alfredo skal sette seg og spise med dem.

Vi aner at dette er en rik familie pga 4 security vakter i svarte dresser står diskret på hver side av Far Germont, som akkurat i denne scene ser ut som Marlon Brando i Gudfaren. Denne visualiseringen var vellykket. Imidlertid tidligere i samme akt, hvor Far Germont har møte med Violeta Valery, og ber henne kutte ut forbindelsen med Alfredo, der medbringer Far Germont sin datter, dette er for såvidt ok, men når vi så har hele mannskoret, som tidligere har forlystet og ødelagt første akten med elendige og lite raffinerte seksuelle opptredener sammen med de kvinnelige kormedlemmer, da gir mannskorets fremferd overfor Germonts datter meg tanker i pedofil retning, fordi datteren i denne sammenheng ser for ung ut.

Noe som jeg opplevde som ganske smaks løst. Forøvrig er der ingen grunn til at mannskoret skal være til stede i denne akten, Akten klarer seg utmerket med de sterke musikalsk scener, duettene mellom først Violetta og Giorgio Germont og senere mellom Alfredo og hans far. Dette virket for meg som påfunn for påfunnets egen skyld.  Dette trenger forestillingen ikke. Forøvrig så var datteren for ung i denne sammenhengen til å være gifteklar, og dermed ble den oppmerksomhet som hun får fra de mannlige korsangerne feil, pedofilt, hvor imot, om hun hadde vært i gifteklar alder 19-22 år, for eksempel, da hadde det ikke virket på grensen til pedofili.

Som Violeta Valery opplevde vi ffg en riktig flott lyrisk dramatsik sopran, Aurelia Florian, som var aller best i 2. 3. 4. akt, hvor hun underveis leverte praktfulle prestasjoner,  i første akten ble jeg først lidt skremt, fordi hennes sopran er lidt dyp, og jeg tenkte da hun sang de første toner, “Hvilken mørk “Tåkelur” er dette?, som Per Boye Hansen er blitt “pålurt” av sin kunstneriske rådgiver”, men heldigvis var det ikke slikt, for hun synge særdeles praktfullt, selv om jeg i den krevende første akten følte dårlige intonasjoner, og en koloratur, hvor hun jukset for mye i sin helt avgjørende store koloraturarie, sprang lett og elegant over en rekke av de krevende trillene, som er viktige, for dette hører til rollen, – jeg gjetter på at Verdi hadde snudd seg i graven, hvis han hadde hørt dette, eller sendt sopranen hjem og øve seg på akkurat dette før neste prøve, men hun reddet seg ved at de tre siste aktene var så pass godt sunget, og så har hun jo en forrykende kraft og ekspressivitet, underveis var det også betagende vakkert.

Den Norske Operas Orkester og kor klang storslagent, dirigenten James Gaffigan og kormester David Maiwald har gjort fremragende forberedelser med hhv orkester og kor. I en rekke andre roller gledet vi oss over Nils Harald Sødal, flott, som Gastone. En praktfull Ketil Hugaas som Baron Douphol. Samt nesten avskjeden med to av nestorene på Operaen, Ole Jørgen Kristiansen og Carsten Stabell, som så vidt jeg vet, nettopp med denne La Traviata har sin siste premiere med operaen, før de går over i pensjonistenes rekker med utløpet av denne sesongen. Håper de blir behørig feiret.

To unge talenter fra Operaens talentgruppe, gjorde hver sine flotte prestasjoner og debuterte i denne produksjonen, Maija Skille som Flora og Natila Tanasii som Annina, som til henne var bygget mye mer ut enn denne rollen vanligvis er, dette fungerte godt, hun så flott ut på scenen, og fikk mye ut av dette

. Selvom jeg ikke er enig i alle regissørens merkverdige erotiske påfunn, slik som det Anina, etter sigende, holdt på med bakerst i hjørnet til høyre, som visuelt forstyrret Violettas vakre slutt arier
. Aktiviteter, som heldigvis ikke var spesielt så synlige på de plassene, hvor jeg satt i Orkester.

Kostymene av Barbara Droshin var ikke noe spesielt å skrive hjem om, svart, grått, beige. med en fargeklatt til Violeta. Scenografien ved Henrik Ahr var en black/grå box, lignende en stor sarkofag, så det passet jo nesten at der var “Dans på Kistelokket”, hvis man kunne ha sett det med humoristiske øyne. Bra lyssetting av Stefan Bolliger.

Operasjef Per Boye Hansen følger sin egen tradisjon ved å markere seg med å invitere mer eller mindre merkverdige regissører, som med sin stab gir oss noe, som operasjefen kanskje tror vil begeistre det konservative norske publikum, eller så har han en fantasi eller et ønske om berømmelse ved å sette opp merkverdige produksjoner. Denne La Traviata fortsetter godt denne linjen, etter bl.a.  Hoffmanns Eventyr,  med tilsvarende Calicto Bieito rariteter, forøvrig omkransende to gode akter Olympia og Antonia akter. En merkverdig Don Giovanni med noe som så ut som et scenografi lager i høyre scene halvdel. En musikalsk praktfull Lohengrin, men med noe merkelig som hender i siste akten, hvor illusjonen forsvinner når hele den tekniske staben plutselig er på scenen og med en merkelig slutt. En redselsfull Carmen på en parkeringsplass.

– Om denne nye Carmen skrøt Operasjefen uhemmet under presentasjonen av sesongprogrammet 2015-16 av at denne hans nye Carmen hadde vært en meget stor suksess med 101 % belegg. Operasjefen må ikke glemme, at når folk ser Carmen på operaplakaten, så selger billettene seg selv. I dette tilfelle går jeg ut fra salgs statistikken vil vise at en meget stor prosentdel av billettene allerede var solgt før vi kom frem til premieren, og den meget blandede kritikken. Slik at publikum, gikk på det de trodde var en riktig Carmen, og ikke en Carmen på en parkeringsplass, med alt for mye rart i. Denne Carmen var ikke  noe å skryte av, spesielt ikke etter den strålende co produksjonen med Covent Garden og Metropolitan som vi hadde i den nye Operaens første sesong. Selv om i den ene rollebesetningen i denne nye produksjonen var der et par utenlandske gjester som gjorde det godt og som så ut som Carmen og Toreadoren, mens  visuelt var Don Jose (utmerkede sanglige Henrik Engelsviken), ikke noen riktig Don Jose, og i den andre besetningen var der direkte feil i rollebesetningen, med sangere, som godt nok fylte produksjonen strålende sanglig og musikalsk, men visuelt var feil plasserte, bortsett fra Daniel Johansson som Don José.

– Les gjerne våre tidligere kritiker av begge Carmen besetningene på: http://www.kulturkompasset.com/2015/02/23/carmen-parodi-pa-en-parkeringsplass/

og: http://www.kulturkompasset.com/2015/01/26/carmen-in-the-garage-in-oslo/

Operasjef, Per Boye Hansen tror kanskje (?) at han skal få det norske publikum til å like hans merkverdige regissører, som han importerer fra bl.a. Tyskland, hvor han selv har jobbet meget lenge, han burde jo ha ant hvilken vei dette kunne gå med La Traviata, etter selv å ha opplevd premieren på samme regissørs (Tatjana Gürbaca) fadese nylig med en ny Tryllefløyten i Zurich, en produksjon, som så vidt jeg har fått referert ikke har fått noen bravo mottagelse i Schweiz.

Jeg er utmerket klar over at Operasjefen er opptatt av at hans personale i slike produksjoner skal ha en kunstnerisk frihet. Imidlertid når han skal kjøpe inn (bestille) en produksjon da må man kunne undersøke, hva er det egentlig man kjøper, det er liksom å kjøpe en bil, eler et hus, man ser på produktet, vurderer dette og stiller spørsmål, og om der er noe man ikke er helt tilfreds med, eller tviler på, eller ikke ønsker, da  bør man som operasjef (ballettsjef og/eller teatersjef) kunne innlede en drøftelse om dette kan tilpasses til noe man tror på, slik at man ikke plutselig står med et ferdig produkt, som operasjefen offisielt skal lade som om han liker, men innerst inne, kanskje, forhåpentlig, godt vet/føler, ikke holder mål, eller vil nå frem til teatrets publikum, og noe han dermed, heller ikke økonomisk, vil kunne stå inne for.

Min oppfattels er at Per Boye Hansen heller bør legge seg på den forståelige operasiden, presentere operaversjoner samt også operette/musikals, gjerne av det samme repertoire, som han allerede har satt på spille planen, men i versjoner, som publikum vil føle seg trygge i. Slik det også på nytt er moderne på mange av de store husene i Frankrike, og i andre dele av Europa. Istedet for å pådytte publikum noe, som de går hjem og undrer seg over hva de har opplevet.

Det ville jo være beklagelig for Operasjefen, om han vil komme til å oppleve at hans kontrakt ikke vil bli fornyet pga at styret oppfatter at han har vurdert feil i sin program og presentasjons politikk, slik at han ikke får fornyet sitt engasjement.  Noe mange erfarne og trofaste opera gjengere allerede meget lenge har pratet om.

Dette vil jo den kommende program sesongen sikkert fortelle mer om, selv om vi skal få et gjensyn med den nye Carmen.

Heldigvis er også suksess forestillingen Figaros Bryllup, regi Thaddeus Strassberger, som er en av de beste Figaros Bryllup, som jeg noen gang har sett er programsatt til å av slutte 2015-16 sesongen, forhåpentlig med den flotte baryton Espen Langvik tilbake som greven og en strålende Yngve Sjøberg i tittelrollen. Samt Ingeborg Gillemo som Cherubino, meget gjerne også et gjensyn Ingebjørg Kosmo som Marcellina og sist, men ikke minst med Arild Helleland som Don Basilio. For bare å nevne noen av de mange gledene i forestillingen Strassbergers forestilling.