REDSELSFULL FORVRENGT ROMEO OG JULIE PÅ NATIONALTHEATRET I OSLO

ROMEO OG JULIE, Jon Øigarden og Mariann Hole, foto: L P Lorentz

Nationaltheatrets nye sjef Hanne Tømta presenterer denne våren William Shakespeares berømte drama Romeo og Julie i en gjendiktet versjon av Håvard Rem. Dessverre er denne produksjonen for meg blitt redselsfull og forvrengt og mangler fullstendig kjerlighet, romantikk, ektethet, jeg tror ikke på noen av rolleskikkelserne, med et par unntak. Videre å plassere en utmerket operasangerinne, Ingrid Vetlesen, opp i dette merkverdige sammensurium er å misbruke hennes utmerkede kapasitet. Nationaltheatrets nye husregissør, Victoria H
. Meirik markerer seg negativt  med denne forestillingen , jeg gleder meg ikke til neste gangen jeg skal se noe hun har hatt fingrene i.

At dette blir misforstått skylles dessverre en rekke faktorer. Som jeg oppfatter som feildisposisjoner, herunder feilkasting. Konsekvent er det gjennomført at en rekke av de tradisjonelle mannsrollene blir spilt av kvinner, som kunne ha blitt bra. Bl.a. Benvolio, som helt misforstått tolkes av Anneke von der Lippe. 

ROMEO OG JULIE, Jon Øigarden og Mariann Hole i Dagny Drage Kleivas scenografi. Foto L.P.Lorentz

Lorenzo, som vanligvis praktfulle Anne Marie Ottersen formidler, men hun sliter med å få rollen som Lorenzo til å bli troverdig, i et lite flatterende kostume, som får henne til å virke bombete.  Av de tre tjenerne i koret er to jenter, Ingjerd Egeberg og Trine Wiggen som hhv. Baltasar og Gregorio, som sammen med Jan Gunnar Røise som Samson, der som kor gruppe, de tre tjenerne, alle dresset som mannsliknende personer, separat sett er de den gruppen i forestillingen som er relativt vellykket, bortsett fra når de skal prøve seg med elektrisk bass og gitar. For de tre fungerer Ingun Bjørnsgaards koreografi. Men dessverre kjønnsmiksingen blir feil, for jentene illuderer ikke godt nok som menn, de minner mer om traktorlesber, og blir komiske parodier, men ikke så gode at dette kan bli komisk, for hadde dette vært tilfellet, kunne det eventuelt ha blitt vellykket

. Videre har man et sammensurium av forskjellige musikk innslag, spennende fra original Romeo og Julie musikk av Prokofiev til sonetter
. Dessverre er det helt gjennomgående at få av musikkinnslagene blir gjennomført helt. Raskt blir de avbrutt av disko, piano, eller relativt talentløs klimping på el gitarer.

ROMEO OG JULIE Anne Marit Jacobsen, foto L P Lorentz

Siden dette er en moderne nåtidig versjon harAne Aasheim i sitt kostyme design valgt mørke dresser eller smoking til mennene, og tilsvarende til de mannlige jentene, med unntak av noen få kjoler til Julie, Mariann Hole, og hennes mor, Liv Bernhoft Osa som nesten er den eneste som ser riktig bra ut for sin rolle. Det samme gjør Per Egil Aske som Fyrsten av Verona. I ballscenen gjør Ane Aasheim et forsøk på å lage kjoler til festgjestene, som ser lidt festlige ut, men dessverre er fasongene på kjolene er klumpete og mangler eleganse. De forsåvidt ok og iblant gode stoffene kommer ikke til sin rett, ingen flotte kostymer, hverken Tybalt, spillet av Kåre Conradi, Per Frisch som, Julies pappa, er kostumert slik at dette henger sammen med noe. Stilige Endre Hellestveit som Paris ser riktig ut til rollen sin, men en håpløs regi gir ham ikke muligheter for å bli troverdig. Dette virker talentløst av regissøren Victoria H. Meirik. 

I forestillingen medvirker en rekke av teatrest fremste voksne skuespillere som vanligvis borger for kvalitet, av dem fungerer Anne Maria Ottersen godt som en rappkjeftet Amme, og Kai Remlov er flott og sprek som Mercutio, men dessverre i en rolle som burde ha vært spilt av en yngre skuespiller, altså en tydelig feilkasting. Videre en rekke yngre og nyere navn. De virker ikke inspirert, står og lirer av seg tekstene, der er ingen drama, romantikk, kjærlighet, omsorg. Dette virker ikke som godt nok gjennomarbeidet.  Jeg tenkte underveis, at dette er å misbruke gode skuespillere, og noen av rollene er feilbesatt, kastingen er ikke gjennomtenkt. Eller kanskje nettopp gjennomtenkt med ønsket om å provosere og forvirre publikum, hvilket i tilfeffe dette er ønsket,  lykkes godt. Romeo, Jon Øigarden, ser ut som en ung Marlon Brando, dette kunne ha vært positivt, men dette blir ikke riktig, jeg tror ikke at han er forelsket i Julie, Mariann Hole. Skuespillerne fremsier eller roper teksten, selvom de har mikronfoner på seg, og de gjennomfører  handlingsforløpet, Romeo og Julie begår sine selvmord i siste akt, slik dette står i handlingen, men dette er påklistrede effekter. Man har funnet på noen lysskilt med MERCY, som kan benyttes som CRY, jeg skjønner ikke hvorfor de blir trillet frem og hva de skal fortelle oss, dette er en forestilling på norsk, har vi ikke ord som kan benyttes? Dette er også påklistrede effekter, uten mening? Den umiddelbare åpningsideen med å la oss oppfatte dette som en stumfilmproduksjon med piano ledsagelse, var bra, likeledes titlene på de enkelte scenerne som bli prosjisert opp, var bra, dette hjalp det ellers forvirrede publikum til å forstå hvor vi var i handlingen.

Det mest positive, var den varierte, spreke, sex scenen mellom korets medlemmer som innledte hele kvelden. Denne scenen ga umiddelbart forhåpninger om at dette kunne bli sprekt. Det ble det dessverre ikke. Koreografien ved Ingun Bjørnsgaard ser det ut som om hun har lagt mye arbeide i, men dessverre, de deltagende skuespillere er ikke gode nok i deres dansespråk, slik at dette virker påklistret og krampagtig. Bortsett fra Koret.

Under Ibsen Festivalen, opplever vi i blant meget vellykkede fornyelser, som løfter kjente skuespill over i en helt annen verden

. Der er det ofte noen av verdens fremste regissørers beste produksjoner som vises. Victoria H. Meirik bør studere dette feltet nøyere før hun får lov til å forsøke seg på noe så krevende igjen. I dette tilfelle er resultat ikke godt nok
.

 Det er vell og bra å la en yngre forfatter, Håvard Rem, gjendikte et berømt drama, dette er også i den trenden, som er med å forny klassikerne, slik at denne kan overleve til vår tid, men skal en klassiker fornyes, da skal det være bra. Noe av teksten er blitt platt, og flau. Det hadde kanskje kunne blitt vellykket hvis Håvard Rem hadde skrevet et nytt skuespill bygget over den klassiske historien om Romeo og Julie, og tatt den helt ut, da kunne dette kanskje ha blitt vellykket, nå virket det som et merkelig lappverk. Dette er ikke godt nok, å forandre og tilføye lidt, endre Julies alder til 20 år fra de opprinnelige 13 år holder ikke.

Scenografien ved Dagny Drage Kleiva var et godt forsøk på å skape noe bra, og kan fungere godt i andre sammenhenger.  Jeg likte ideen med kamera som tok gode nærbilder, som ble prosjisert opp bak, dette fungerte, og ga variasjon og et forsøk på nærhet.  

Dette skremmer meg, siden jeg i dette tilfelle opplever dette på Hovedscenen på Nationaltheatret, det som skal være Norges fremste scene. Dette vitner om dårlig smak, jeg håper ikke at dette er hva vi skal oppleve mye av fra Hanne Tømtas hånd, mens hun er teatersjef, da spørs dem om hun klarer å fylle opp salene på Nationaltheatret. Hun har mange av landets aller fremste skuespillere i sin stab, det gjelder om å utnytte deres flotte kvaliteter, ikke om å misbruke dem og deres gode kvaliteter.

Skal man først forny noe i Oslos teaterverden, da er foreksempel forestilling Spring Awakening på Oslo Nye Teater et fornemt eksempel på at dette kan lykkes, til og med, med en lang rekke nesten helt ukjente navn på scenen. Victoria H. Meirik og Hanne Tømta burde ta seg en tur dit. Romeo og Julie i en slik versjon orker jeg ikke mer av på Nationaltheatret, dette er rett og slett flaut.

Hadde dette ikke foregått på hovedscenen på Nationaltheatret, hadde jeg blitt fristet til å tenke amatørteater!