Kulturkompasset | critics of culture events

SKITTENTØYVASK I NORSK MUSIKKLIV




Magnus Mulligan

Magnus Mulligan

Den siste tiden har Ballade blitt forvandlet til en slagmark for hissige, testosteronsfylte komponister, dirigenter og en ukjent gruppe jeg kaller diverse. Debatten som foregår er prinsipielt viktig for et progressivt samfunn, men denne skyttergravskrigen er uverdig både for involverte parter og for kunsten som sådan. Krigen om det kunstneriske kan og bør fortsette for å hindre en statisk boble av konservatisme, men å være såpass lette på avtrekkeren som alle involverte parter har vært er som å spille russisk rulett med bind for øynene. Kom ut av skyttergravene og ta en klassisk duell, mann mot mann. Måtte beste kunst vinne!

Kunstnerisk kapital

Geir Jenssen har mye rett i det han mener uten nødvendigvis å si det rett ut
. Norge er, og har alltid vært, noe etter resten av verden i form av nytenkning. Dette kan skyldes våres naturlige skeptisisme, vår territoriale holdning og de opplagte faktorene som språk og geografisk beliggenhet. Dette går i bunn og grunn på at vi ikke er helt oppdatert på hva som finnes andre steder i verden, i motsetning til en konservativ holdning hvor vi selv velger å tro at ”alt var så mye bedre i gamle dager.” Selv om begge situasjonene er lite flatterende, er den første langt å foretrekke. Jeg er enig med Jenssen i den grad at jeg tror Norge, i likhet med resten av verden, trenger fremtidsrettede kunstnere. Og for å sitere noe så banalt som Britney Spears: «There`s only two types of people in the world. The ones who entertain and the ones who observe.» Jeg regner med at Jenssen identifiserer seg selv med kategori en og at han anser Aagaard-Nilsen som nummer to.

Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til Geir Jenssen før denne debatten eksploderte, og jeg tviler ikke på at Jenssen skaper ekte kunst ved hjelp av sine synther og datamaskiner i sitt studio. Det er derimot en kunst i seg selv å skrive for et symfoniorkester. I tillegg til det kunstneriske aspektet krever det stor instrumental og teknisk innsikt i tillegg til den åpenbare historiske tradisjonen. Det finnes ingen snarveier, ei heller en selvhjelpsbok kalt ”Orkestrering på fem minutter.” Det er nærmere sagt et håndverk lagt til grunn etter tusenvis av timer ved partituret, note etter note. Etter hva jeg forstår er det her debattens blottlagte nerve ligger. Skal en komponist, som forhåpentligvis komponerer kunst, slippe til med et av landets beste symfoniske orkestre? Det finnes to svaralternativer akkurat som det finnes to meninger om hva som huset Grieghallen den mye omtalte dagen. For å formulere det i en metafor: Jeg vil aldri leie inn en gateselger for å reparere sikringsskapet i huset mitt, ei heller en uerfaren orkestratør med BFO i Grieghallen.

Riktignok er det andre aspekter inne i bilde, som Peter Szilvay så korrekt påpeker. Hvor enn dyktig et orkester er, er det allikevel en skjør og sårbar organisme som må skånes for alle ubeleiligheter som kan påvirke deres konsentrasjon, og derav deres prestasjon. Med vage tempoangivelser, uoversiktlig notebilde og uryddig notasjon vil man svekke potensialet til å få verket fremført på det kunstneriske nivået orkesteret vanligvis presterer. I orkestermiljøet vet man inderlig godt at det er satt av minimal tid til øving. Med andre ord, et ett minutt forklaring til en musiker er ett minutt mindre øvetid til konsert, som vanligvis er innen slutten av uken. Derfor er alle feil, unødvendige feil, enten det er instrumentalt eller på det notasjonsmessige. Innen partiturer leveres til dirigenten, enten via e-post eller ekspressbud på døren, alt ettersom, skal det være feilfritt! Dirigenten, som Szilvay nevner, er komponistens advokat og bør ha alle (feilfrie) fakta på bordet før han skal forsvare komponisten på podiet. Nå er det litt uvisst hva som faktisk er feil i Jenssens leverte partitur da komponist og dirigent ikke engang er enig om tempomarkeringen i verket. Når det er sagt må advokaten ha ryggrad nok til å ta en prat med komponisten på «kammerset» før notene leveres de dømmende musikerne. Dette er nettopp hvorfor orkestrering er et håndverk. Ingen, så vidt jeg vet, har rakket ned på Jenssens kompositoriske og skapene evner. Alle har derimot nevnt at hans kunnskap om orkestrering må finslipes før man leier inn et helprofesjonelt orkester.

Useriøs debatt, seriøse problemstillinger

Hvis vi ser bort ifra de totalt useriøse debattinnleggene som inneholder alt fra personkarakteristikker til anonyme debattinnlegg og diverse negative utspill mot korpstradisjonen, står vi igjen med kun en håndfull problemstillinger; Hvordan overføre digital kunst til orkestermusikk, og forholdet mellom god musikk skrevet for orkester og den snevre øvetiden til orkesteret med dirigent som de har til rådighet.

En mulig konklusjon som dekker begge problemstillingene er mer et problem i samfunnet enn i kunsten. Med dagens prestasjonsbaserte samfunn skal alt være perfekt innen det begynner å koste penger. Kultursektoren er ikke noe unntak

every effort should be made to involve the patient’ssexual function and dysfunction with sensitivity toward viagra vs cialis.

. Med den perfeksjonismen vi ser spesielt innenfor orkestermiljøet er ingenting verdt noen ting med mindre det er perfekt. Kun de beste musikerne får jobber i orkestre, øvingstiden er kuttet ned til et absolutt minimum og økonomien er så stram at den ryker som en strikk bare man tenker på strekke den litt til. På bakgrunn av dette får man den krasjlandingen både Aagaard-Nilsen og Jenssen refererer til. Det sier ingenting om kunstnerisk verdi, smak eller estetiske problemer. Det sier bare det vi mennesker ikke er: Alt skal være perfekt.

Tagged as: