Stjernespekket Hoffmanns Eventyr i Oslo

Av Henning Høholt.

Fotos: Erik Berg

Hoffmanns Eventyr.

Musikk Jacques Offenbach,

Libretto Jules Barber og Michael Carré.

Regi Calixto Bieto.

Dirigent: Stefan Blunier.

OSLO/NORGE: De mange strålende sangerne på høyeste internasjonale nivå redder Den Norske Operas produksjon av regissøren Calixto Bietos og ikke minst Jacques Offenbachs melodiøse og musikalsk vakre opera Hoffmanns eventyr.

 

Selvom man i år har fjernet scenografien til den, i andre produksjoner vanligvis vakre 3 akt med Gondolscenen fra Venezia, med den berømte Barcarolevalsen, og gjort dette om til en Black Box, så er produksjonen en flause.

Sentralt står heldigvis dog de to gode akter, Olympia 1. akt og hhv Antonia 2. aktene, som hver på sin måte har et meget godt og talentfullt scenografisk utgangspunkt, og i begge aktene fungerer dette bra, inntil Bieto på slutten av hver akt, absolutt skal finne på et eller annet, for å markere seg selv og sin originalitet. – Jeg ser med gru frem mot hans kommende Carmen, håper ikke dette blir like skuffende.

Olympia akten er gjort i en fantasiverden, som et hvilket som helst moderne disko hadde vært stolt av å kunne vise frem, men slutter dessverre med et eller annet merkverdig med lys rettet direkte mot publikum, som gjør at folk ikke får sett alle regissørens påfunn (og det er kanskje bra?).

 

Antonia akten er en ren  Biedermeieråpenbaring, som kommer seilende mot publikum, delikat, formfullendt, og man har funnet relativt tidsriktige møbler, det eneste som ikke er Biedermeier er den store flotte prismelysekronen. Der burde man kanskje ha lånt en stor praktfull Biedemeier krone hos en antikvitetshandler, det finnes faktisk i Oslo, (tror jeg), hvis man hadde ledt lidt i antikvitetsforretningene på Vestkanten, eller på et museum.

Dessverre blir også denne aktens slutt ødelagt av et av Bietos merkverdige innfall med å rive hull i veggen, og male navnet Antonia på veggen med rød maling. Der har man en liten perle av en scene, som man ikke behøver å ødelegge, men er man først “påfunns regissør”, da blir man kanskje ved sin lest, og noen operasjefer, blir fascinert, og tror at det er dette som skal til for å gjøre seg bemerket. Jeg tror at man blir fort glemt for slike flauser
. Og godt er det. I Norge, som fortsatt har ytringsfrihet, selvom også dette blir redusert av forskjellige grunner, uten å skulle definere dette nærmere. Kan jeg jo, lik operasjefer og andre, også tillate meg å ha, og å ytre mine tanker og ønsker om fremtiden for operaverdenen.

Operahuset, som vanligvis til en produksjon av Hoffmanns eventyrz type og musikk skulle ha meldt om utsolgt hus for lenge siden, var ikke fullt på søndagens forestilling. Dette bør ledelsen ta som et signal på at man med Calixto Bieto er på feil spor. – Men ledelsen mener vell at de vet best? Dermed kan vi vell neppe vente noen forbedringer på dette punktet
. Videre så føler de seg antagelig trygge på at de følger opp den for tiden eksisterende Europeiske tradisjonen med at alle tradisjonelle gamle, gode operahistorier, de skal helst forvrenges slik at den opprinnelige historien den nesten forsvinner i effekter, og som i dette tilfelle i rus/fylle tyll. Dette er en beklagelig retning å velge. – Dessverre så kan vi nok ikke vente noe bedre en stund fremover. Dette følger godt i tradisjonen med andre flauser, både før, og under Per Boye Hansens ledelse, som jeg ikke skal remse opp. Heldigvis med noen meget gode lyspunkter underveis, som for eksempel nettopp avsluttede Lady Macbeth av Msensk av Sjostakovick i Ole Anders Tandbergsglimrende talentfulle iscenesettelse.

Men når jeg nå har fått ut irritasjonen om Bieto og det Black Box inntrykket jeg har fått, vil jeg skryte av det sanglige og musikalske inntrykket, som er overveldende bra.

STRÅLENDE SANGERE

Ledelsen har en evne til å finne strålende sangere, som formidler sine roller særdeles praktfullt. I spissen står den eneste “genganger” fra ifjor, Evan Bowers, som Hoffmann, et godt valg, et trumfkort for produksjonen. Det er lenge siden jeg har hørt så flott en tenor i Oslo, og han er stemmemessig ideel i rollen. Videre har han kapasitet til å holde ut helt til slutt. Hans click clack arie var et mesterstykke.

Dette følges opp av en rekke nye gjester. Ikke minst Alfred Walker, som den gjennomgående figuren, Lindorf/Coppelius/Dr.Miracle/Dappertuto, som imponerte storligen, helt fra hans allerførste inntok på Plata, et bravur stykke, heldigvs fikk han lov å være i et passende antrekk i denne scenen, hvor han liksom var på “besøk” på Plata
.

Imidlertid, når det gjelder å plassere slike scener på et kjent lokal miljø, da kan dette, vell å merke med talent, glimrende la seg gjøre. Et sørdeles godt eksempel på dette var da Stefan Herheimi Lohrengrin la vellykket dette til Frelses Armeens lokaler og utendørs på Stortorget. Dette forteller om kunstnerisk talent.

Videre en ekstraordinær og sjokkerende Olympia, overveldende sunget og tolket av Audrey Luna, som gjør sin rolle debut her i Oslo som Olympia

. Fra komponistens hånd er den allerede halsbrekkende koleraturen krevende nok, ikke ble gjort mindre krevende og vanskelig i denne sangerens meget virtuose utførelse, tilsynelatende med et stort og meget sikkert overskudd.

Vi gledet vi oss over noen “vår egne” stjerner. Marita Sølvberg rolle debuterer til bravur som Antonia, rollen er musikalsk som skapt for henne, og i denne får hun også vist mer av sin sjarme og i dette lykkes Bieto med å få frem alle sangerens allerflotteste sceniske detaljer. For han kan sette i scene, tross i sine merkverdige “påfunn”, dessverre er han ikke alene i denne “Påfunns familien”. Jeg skal også her unngå å remse opp navn.

Tone Kummervold er flott som Niklausse, Hoffmanns muse. Det samme gjelder ikke minst Magne Fremmerlid, spesielt som faren til Antonia, men også i en interessant hentehår stresset fyllik, Hentehår maset var unødvendig, føler jeg, men det var vell en av Bietos påfunn.

Svein Erik Sagbråtener ekstraordinær som violinisten i Antonia akten, men dirigenten kan godt la ham få et øyeblikks tenkepause på enden av hver av de lange frasene, slik at han kan få tid til å gi oss de avsluttende toner, som i hht skikkelsens karakter egenskaper som en sliten musiker, skal låte falsk. Sagbråten har denne sjeldne kunstneriske kapasiteten at han kan forme en slik rolle fullstendig. I Olympia scenen er han drag i lenke, dette “påfunn” føler jeg ikke er vellykket.

Thor Inge Falch får vist frem sin mage i både prolog og senere, slik han også gjorde i fjor.  Er den blitt enda større?  – Dette passer godt i rollen i prolog og epilog, men han er aller flottest i Olympia akten, det er slik vi gjerne vil se ham. For han er en flott type, – vår eneste Wagner tenor. Carsten Stabell er stø og god. Ingebjørg Kosmo er riktig som Antonias mamma, der vender tilbake fra de døde, hun har stemmeprakten til å nå ut, men akkurat i denne slutten på Antonia akten, føler jeg at dirigenten, Stefan Blunier, kan vise lidt mer følelse, og ikke forsøke å drukne hele besetningen i sekstetten. det går an å holde igjen orkestret, så stemmene, som er viktige akkurat der, og har noe av den aller flotteste musikken i denne operaen, får nå frem.

Hege Høisæter synger Bacarolen vakkert sammen med Tone Kummervold, og som type er hun flott på skyhøyehæle i rollen. At man har fjernet det stygge stillaset som man hadde i denne scenen ifjor, er bra, men å erstatte dette med en Black Box er en feil. Der vil jeg ha Romantikk, Venezia, Gondoler og Gondolierer, ikke fyllikker og resten av røklet fra Plata. Der kunne man ha fulgt opp de vellykte Olympia og Antonia aktene med enda en kulisse, som hadde understreket at det vi ser er Hoffmanns historiefortellinger. Bieto ødelegger historien med sin oppfattelse av den
. Da får han heller lage dette mjølet, som vi opplever både i prolog, første akt og epilog, til en nyskrevet samtids opera, som ingen orker å komme og se på likevel, og da kan det gjerne være Black Box dekorasjon hele veien..

Men ikke noe ondt ord om nyskrevne (eller gamle) samtids operaer, for dem har vi mange gode av, Heller ikke her skal jeg begynne å remse opp, for da får jeg sikkert (pånytt) samtids opera entusiastene (mafiaen) og komponistforeningen på nakken, og det er ikke det som er meningen med min negative kommentarer om Calixto Bieto og hans operaregi. Bevar oss vell for slik modernisering i fremtiden. Det er en av Operaens viktige oppgaver også å videreføre den musikalske operatradisjonen til nye generasjoner, ikke å ødelegge for publikum og deres fremtidige lyst til å gå og høre (og se) opera med vakker musikk og sang, med påfunns regissører og deres mannskap. Det er også viktig at Operaen presenterer samtidsoperaer, gjerne i samtidsantrekk, hvis dette har vært komponistens mening.

Stefan Blunier dirigerer det hele bra. Operaens orkester spiller strålende, der er musikalske høydepunkter hele veien, likedan er det med Operakoret, som er veltrimmet, har en god klang, styrke, nennsomhet, selv om de i denne opera må fly rundt på scenen og utføre regissørens merkverdige påfunn. – Noe de forøvrig gjør glimrende, det er lenge siden jeg har sett en flokk fylliker/rusmisbrukere agere så morsomt og underholdende. De kan være stolte av at de gjør en god jobb, noen av dem er noe helt ekstra i sin scene fremferd, og klarer å synge praktfullt samtidig. Imidlertid passer dette, etter min oppfattelse, ikke inn i Hoffmanns Eventyr. Dette skal forestille å være eventyr. Det vi så på scenen var ikke eventyr, unntatt, som nevnt innledningene til hhv Olympia og Antonia scenene.

Jeg husker med stor glede en fremførelse av Philip Glass samtidsopera Nixon in China på Theatre du Chatelet i Paris nylig, med Sumi Jo som The Wife of Mao tse Dung, dette viser at det er mulig å presentere samtidsopera, som det også er mulig å holde ut å se på. Selvom Philip Glass repetitive musikk ikke alltid er det letteste å lytte til. Men hvis regiteamet ikke har denne typen formidlingstalent, da hjelper det selvsagt ikke hvilken opera man setter dem til å jobbe med. I dette er det operasjefen som må vise om han eller hun har talent og god smak.