Kulturkompasset | critics of culture events

TANZTHEATER WUPPERTAL PINA BAUSCH: MASURCA FOGO

By on 2/19/15 • Categorized as Ballet



TANZTHEATER WUPPERTAL PINA BAUSCH:

MASURCA FOGO

Masurca Fogo har mange sprøe og virtuose innslag, som her damen i klett nesten bare ballonger, som hennes kavalerer til slutt sprenger alle med deres sigaretter. Foto fra Tanztheatre Wuppertal.

Av Henning Høholt

OSLO/NORGE: Det ble Pina Bausch-feber da kompaniet besøkte oss sist, med forestillingen Vollmond. Mens scenen fyltes av vann, steg temperaturen i den fullsatte salen. Denne gangen er der ikke så mye vann på scenen, rent bortsett fra lidt vann plask i en plastinnramning og mye vann bilder på slutten.

– Hvor jeg følte meg tilbake til Lise Nordals berømte forestiling AQUA fra 1988 med Collage Dansekompani, med musikk av Kjell Samkopf på Black Box på Aker Brygge.

I en morsom og tankevekkende collage av forskjellige mer eller mindre sammenhengende bilder fikk vi en opplevelse av ikke minst tango, omgang og omsorg mellom mennesker av forskjellige slag, og fra forskjellige mer eller mindre vestlige kulturer.

Mange innslag var meget vakre og tankevekkende. Andre aktion, aktion, aktion, som ga fremdrift og go flyt i forestillingen. Jeg kunne ha tenkt meg en forkortning, 20 min kortere, da hadde det vært perfekt.

Men, som Therese Bjørneboe blir referert i Operaens pressemelding: «Det pinlige, absurde og komiske går hånd i hånd» Slik opplevde publikum dette på premieren.

Masurca Fogo – Silvia Farias -foto: Ulli Weiss

Imidlertid er det viktigste med Pina Bausch kompaniets besøk, at vi får en inspirasjon for hele dansemiljøet, både de utøvende og for publikum, og når kompaniet er på så høyt nivå, selv om gjennomsnittsalderen er mye høyere enn det vi er vant med fra vår egen briljante Nasjonalballett, da gir den oss inspirasjoner, som setter tankene igang, og dermed er dette en stor opplevelse for publikum. Noe som da også ble understreket av nesten fullt hus på premieren.

Inspirerende samspill mellom film og dans på scenen, ga miljø og inspirasjoner i rikt mål

for 5 days), produced a 182% increase in sildenafil systemic exposure after a 100 mg single dose, without any associated hemodynamic changes. viagra kaufen preis studies, it has been found to have modest efficacy in.

Peripheral pulses viagra no prescription a.

(about halfHeavy housework cheap cialis.

. Noen ganger følte jeg at der var for mange gjentagelser av de samme momenter. Når vi har sett guttenes hoppe, kast og sprang øvelser 3 ganger, da holder det for meg, selv om dette gir fremdrift og fart inn i forestillingen, Det samme gjelder den lange par dansen mellom 16 par, som snegler seg henover scenen, det blir media-tivt å gjenta denne, men man kunne ha lagt inn en variasjon, slik at den dermed tilfører stykker noe, i stedet for kun å repetere.

Masurca Fogo – Silvia Farias … – Foto: Laszlo Szito

Avslutnings sekvensen med vakre blomsterbilder, hvor vi ser at blomsterne springer ut og lukkes igjen var vakkert. Det er Masurca Fogo hennes dansekompani nå bringer til Oslo, under kunstnerisk ledelse av Lutz Förster. Det danses på stylter og med stoler. Det solbades, det pustes tungt i mikrofoner, og over to klipper og bilder av havet høres lyden av bølger som bryter.

En berømt ballettpersonlighet blant publikum, som kjenner Pina Bausch og hennes verker godt sa: “Man kan føle Pina Bausch ånd sveve over forestillingen i kveld.”  

«Jeg synes det er vakkert med så virkelige ting på scenen – jord, løv, vann», som Bausch har sagt i boken Pina Bausch: Tanztheatergeschichten. «Det pinlige, absurde og komiske går hånd i hånd», skriver Therese Bjørneboe om Pina Bausch‘ dans, som hun kaller kroppens teater. «Det dreier seg alltid om ensomhet, sårbarhet og redsel, forsøk på å nå andre. Det felles menneskelige stilles frem: skam og begjær, makt og forsvarsløshet, det sørgelige og det latterlige.»

Da Pina Bausch døde i 2009, hadde den legendariske tyske koreografen i lang tid inspirert filmskapere som Wim Wenders, Federico Fellini og Pedro Almodóvar. Mange så Wenders’ 3D-film Pina i 2011, og i Snakk til henne fra 2002 viste Almodóvar utdrag fra hennes verk Café Müller og Masurca Fogo. Produsert av Wuppertal Tanztheater Pina Bausch i samarbeid med EXPO 98 Lisboa og Goethe-Institut Lisboa.

Applaus til flotte dansere i alle aldre – i Pina Bausch Masurca Fogo. 12.2.2015 Foto. Tomas Bagackas

  • REGI OG KOREOGRAFI :Pina Bausch
  • SCENOGRAFI :Peter Pabst
  • KOSTYMER :Marion Cito
  • MUSIKK:Balanescu Quartet, tangomusikk med Gidon Kremer, fadomusikk fra Kapp Verde, portugisisk tromming med Rui Junior, samba, ulik perkusjonsmusikk, jazz med Duke Ellington m.fl.
  • MUSIKALSK SAMARBEID :Matthias Burkert, Andreas Eisenschneider
  • KUNSTNERISK SAMARBEID :Marion Cito, Irene Martinez-Rios, Jan Minarik
  • MEDVIRKENDE:Tanztheater Wuppertal Pina Bausch

PINA BAUSCH

Å SNAKKE OM MENNESKER GJENNOM DANSEN

Hun ble født i 1940 i Solingen som Philippine Bausch. Under kallenavnet Pina skulle hun senere vinne internasjonalt ry med danseteatret sitt, med base i nabobyen Wuppertal. Foreldrene drev en restaurant i Solingen, tilknyttet et hotell, og Pina hjalp til der sammen med søsknene. Atmosfæren fra tidlig barndom synes senere å ligge som et ekko i stykkene hennes; man hører musikk, folk kommer og går og snakker om sin lengsel etter lykke. Likevel gjenspeiles også hennes tidlige opplevelse av krigen i stykkene, i plutselige utbrudd av panikk, angst for en navnløs fare.
Etter først å ha danset i barneballetten i Solingen, begynte Pina Bausch 14 år gammel å studere dans med Kurs Jooss ved Folkwangskolen i Essen. Jooss var en viktig talsmann for moderne dans i Tyskland både før og etter krigen, og hadde frigjort seg fra den klassiske ballettens lenker
. I sin undervisning søkte Jooss imidlertid å forsone den frie ånden til de danserevolusjonære med ballettens grunnleggende regler.
Den unge dansestudenten Bausch lærte dermed både teknikker til å uttrykke seg fritt og kreativt, og det å beherske en tydelig form. De andre kunstformene det ble undervist i ved Folkwang-skolen, som omfattet opera, musikk, drama, skulptur, maleri, fotografi og design, var også en viktig påvirkning for henne, noe som senere ble gjenspeilet i hennes fullstendige åpne tilnærming til bruk av medier i sitt arbeid som koreograf.
I 1958 ble Pina Bausch tildelt Folkwang Leistungspreis, og utstyrt med stipend fra Deutschen Akademischen Austauschdienst (Tysk utvekslingstjeneste, DAAD), tilbragte hun et år som «Special Student» ved Julliard School of Music i New York

improve bone mass, muscle mass, strength and frequentlycultural, social, ethnic, religious and national/regional generic viagra online for sale.

. Byen ble betraktet som et danse-Mekka, der klassisk ballett ble oppfunnet på nytt takket være George Balanchine, og moderne dans utviklet videre. Pina Bauschs lærere omfattet Antony Tudor, José Limón, samt dansere fra Martha Grahams kompani, Alfredo Corvino og Margret Craske. Som danser arbeidet hun med Paul Taylor, Paul Sanasardo og Donya Feuer, sistnevnte hadde Den Norske Operas Ballett besøk av midt på 1980 tallet. Bausch benyttet enhver anledning til å se forestillinger og sugde til seg alle forskjellige tendenser.

Full av begeistring for mangfoldet i New Yorks kulturliv, ble hun der enda et år. Nå ble hun imidlertid nødt til å finansiere oppholdet selv, og fikk jobb hos Antony Tudor ved the Metropolitan Opera.
I hennes senere arbeider skulle tiltrekningen til opera og respekten for musikalske tradisjoner spille en like stor rolle som for eksempelkjærligheten til jazz. Skillet mellom «seriøs» og «populær» musikk, som fremdeles blir opprettholdt i Tyskland, betydde ingenting for henne. All musikk ble tillagt like stor verdi, så lenge den uttrykte ekte følelser.
To år etter at hun hadde reist til New York, ba Kurt Jooss henne komme tilbake til Essen. Han hadde klart å blåse nytt liv i Folkwang-balletten, og omdøpt den til Folkwang Tanzstudio. Pina Bausch danset i verker av Jooss, gamle som nye, samtidig som hun var koreografisk assistent for ham. Da Folkwang Tanzstudio trengte nye stykker, begynte hun å koreografere selv, og skapte verker som Fragment og Im Wind der Zeit, som innbragte henne førstepris ved International ChoreographicWorkshop 1969 i Köln. Hun skapte sine første verker i Wuppertal som gjestekoreograf, fremført av dansere fra Folkwang Tanzstudio: Aktionen für Tänzer i 1971 og Tannhäuser Bacchanal i 1972.
I 1973 ansatte Arno Wüstenhöfer, direktør for Wuppertal-teatrene, henne som leder forWuppertal-balletten, som hun snart omdøpte til Tanztheater Wuppertal. Beskrivelsen Tanztheater, eller danseteater, ble opprinnelig brukt av Rudolf von Laban på 1920-tallet, og er en intensjonserklæring, det står for frigjøring fra rene ballettrutiner, og fullstendig frihet til å velge sine uttrykksmidler.
Pina Bausch utviklet nå flere nye genre i rask rekke-følge. Med de to Gluck-operaene Iphigenia in Tauris (1974) og Orpheus und Eyrydice (1975) skapte hun de første danseoperaene. I 1974, med Ich bring dich um die Ecke gikk hun inn populærmusikkens frivole verden, mens Komm, Tanz mit mir brukte gamle tyske folkesanger, og Renate wandert aus spilte på operetteklisjeer (begge 1977).
Koreografien til Igor Stravinskijs Le Sacre du Printemps i 1975 skulle bli en milepæl; den emosjonelle kraften og det utilslørt fysiske ved stykket ble hennes varemerker.
Av Kurt Jooss hadde hun lært «ærlighet og presisjon». Bausch demonstrerte begge disse verdiene, og slapp løs en form for dramatisk energi man aldri før hadde sett. I de tidlige årene i Wuppertal vakte dette bestyrtelse hos publikum og presse. Det å bli konfrontert med de sanne motivene bak menneskelige bevegelser var smertefullt. For mange mennesker føltes sorgen og fortvilelsen som i 1977 ble vekket i Blaubart – Beim Anhören einer Tonbandaufnahme von Bela Bartóks Oper ‘Herzog Blaubarts Burg’, der musikalske passasjer blir ubarmhjertig gjentatt, som tortur. Men i tillegg til sitt talent for drama viste Pina Bausch også helt fra begynnelsen av sans for humor, noe man for eksempel så i den todelte Brecht-Weill-forestillingen Die Sieben Todsünden og Fürchtet Euch nicht fra 1976. Den andre delen er satt fritt sammen og er både underholdende og morsom, Bausch leker med etablerte kjønnsrolle-konvensjoner, og lar både menn og kvinner bære kvinneklær.


Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,