ZERBINATTA – Eli Kristin Hanssveen, is the HIGLIGHT of ARIADNE at Naxos at the Norwegian National Opera in Oslo.

Et godt gjensyn med Ariadne auf Naxos av Richard Strauss gleder i disse dagene operapublikummet som besøker operaen I Oslo

. Dette er et visuelt gjensyn med den produksjonen som vi så i år 2000, men den er vesentlig fornyet ved at regissøren Martin Duncan, denne gangen selv har kommet til Oslo og satt i scene i en fornyet versjon. Resultatet er blitt vellykket.

 

 

Historien er den vanlige håpløse forviklings komedie, hvor et opera og et teater selskap er invitert til å underholde hos en rikmann i forbindelse med et arrangement i hans palé i Wien

. Der iblant med en uroppførelse av en ny opera. Underveis finner rikmannen ut av at der er bestilt for mye underholdning og at kanskje operaen ar for trist, slik at han ønsker å sprite det hele opp ved å mikse den tragiske operaen med den muntre komedien. Vell å merke slik at man blir så raskt ferdig at dette ikke går utover avfyringen av festfyrverkeriet kl
. 21.

Håpløse arbeidsforhold for komponist, musikklærer, sangere, komedianter osv. Komponisten, flott sunget av Tuija Knihtilä, holder på å gi opp, men musikklæreren, en strålende Knut Skram, minner om at komponisten ikke får betalt for jobben hvis han (hun) trekker sin opera. Dermed går slaget sin gang.

Resultatet blir ganske vellykket. Prologen er som vanlig ganske forvirrende og stresset, slik dette er fra komponisten og tekstforfatterens side. For publikum som ikke er velforberedt er dette sikkert noe rot sammen, men der er mange muntre detaljer, og i ”lystspill” er det bare slikt. Etter pausen, hvor vi er kommet frem til første akt blir dette mer organisert, selv om vi nå skal forstå at vi altså ser to forestillinger på samme tid, men dette dobbeltspillet er relativt velorganisert, og fungerer bra og sluttscenen er blendende med operaens egne meget flotte Wagner tenor Thor Inge Falch i rollen som Bachus, en rolle som klær ham. (Hvorfor var han ikke Tannhäuser?).  

Høydepunktet i forestillingen er Eli Kristin Hanssveen som Zerbinetta. Denne rollen har en av de mest vanskelige, krevende og lange koleratur arier i operahistorien, og der skal virkelig en stor kapasitet til at dette blir vellykket, for ikke kun skal man synge, men man skal også agere, telle håpløse dansetakter og samtidig har perfekt flyt og koleratur på plass. ALT dette fungerte for Eli Kristin Hanssveen
. Et resultat hun og operahuset har grunn til å være meget stolt over. Jeg er overbevist om at bak denne mesterprestasjon ligger der svært mye arbeide, til å få dette til å se helt ubesværet og lett ut. BRAVA.

 

 

I gruppen av hennes 4 motspillere, komediantene, skilte Espen Langvik som Pierrot seg ut. Denne barytonen vil i få mye glede av, hvis han fortsetter slik. (Hvorfor fikk han ikke debutere i Wagner faget som Wolfram?), de øvrige gode komedianter var David Fiedler som Scaramuccio, Carsten Stabell som Tryffaldino og Nils Harld Sødal som Brighella, sistnevnte som vanlig med saltomortaler og kolbøtter, og hva han ellers, sprekt kan få plass til, dette gir liv til en slik type forestilling..

Ikke uventet ble kveldens stor gledelige overraskelse, Knut Skram, en stor suksess. Selv om han for lenge siden ble pensjonert leverer han en av kveldens aller fornemste prestasjoner som musikklæreren. Han har fortsatt praktfull stemme, glød med en vakker fargelegging, videre kan han fylle en scene med sin personlighet.

 

 

I operaens andre del er de tre unge damene, Marita Sølberg, Hege Høisæter og Silvia Moi blitt til de tre gratier, de opptrer delikat, og koreografisk godt, i den første delen var triosangen i blant sur, med dårlig intonasjon, og underveis låt det falskt. Dette hadde heldigvis rettet seg opp til den andre delen de synger i akten. Slik at total inntrykket ble bra. Som Ariadne auf Naxos opplevde vi Valeria Stenkina, som sikkert har en flott bakgrunn osv. Imidlertid i den første delen av operaens andre del, skrek og hylte hun for å overleve i sin krevende rolle, dette var ikke vakkert, det virket som om hun ikke hadde varmet seg godt nok opp, men i likhet med hennes tre gratier hadde hun sunget seg varm til den avsluttende lengre delen, og da klang dette på det nivå som publikum hadde forventet (og betalt) for.  Slik at publikum sikkert gikk fra forestillingen med et godt inntrykk. 

Jan-Paul Brekke spiller talerollen som Seremonimesteren, han får godt frem den rette rolletypen, hoven, fæl, stiv, lite fleksibel helt perfekt. En god tolkning. Dessverre er hans tyskuttale for dårlig, hvilket trekker ned. Den fulle offiseren, elskeren i forestillingen tolkes av Paul Kirby. Svein Erik Sagbråten er den grasiøse dansemesteren, men i hans store karaktertenor sangutbrudd låter det ikke vakkert på det mest kraftige, dette er lidt leit, for karakteren han former er bra. Den amorøse lakeien er Petter Lilleby Fegran. Den hele tiden uheldige parykkmakeren er Frank Runar Gansmo. 

Den glimrende koreografien, som hjelper med å få det hele til å flyte er ved Steve Elias, godt hjulpet av Fredric Konrad. Delvis fornyede kostymer, og scenografien som vi kjenner godt fra før ved Tim Hatley. Lysdesign Chris Ellis. Operaens egen fremragende regissør Wilhelm Sandven har vært regiassistent. Studieleder for innstuderingen Boris Schäfer. Produsent er Per Larsen.

Operaens musikksjef John Helmer Fiore dirigerer med Ariadne auf Naxos sin første produksjon ved Den Norske Opera & Ballett. Det låter som han er et godt valg som musikksjef, og i Europa er det velkjent at han på sitt beste er en uovertruffen dirigentkapasitet. Dette fikk vi oppleve i denne forestillingen, noe som bærer bud om antagelig mange gode musikk opplevelser med ham som dirigent. Øyvind Bjorå er forestillingens konsertmester, og Tore Dingstad leverer de mange delikate klaverpartier fra orkestret.