Kulturkompasset | critics of culture events

Hoffmanns eventyr – Ekstrem-opera i Oslo


Hoffmanns eventyr – Ekstrem-opera i Oslo

Calixto Bieito har blitt kalt operaverdenens svar på Quentin Tarantino. Nå har han satt Offenbachs Hoffmanns eventyr i scene i Oslo – en opera om eventyr, drøm og lengsel og Hoffmanns opplevelser, som i Oslo er blitt om mennesker, fyll, rus, drøm og lengsel.

Kritikk: Henning Høholt. Fotos: Erik Berg.

Hoffmanns eventyr i Oslo, fra slutten av Olympia akten. OLYMPIA: Mari Eriksmoen;
HOFFMANN: Evan Bowers. Foto: Erik Berg.

OSLO: Forfyllede personer, sexdukker, transer og prostituerte dominerer scenen i denne kontroversielle regissørens versjon av Offenbachs eneste opera. Hoffmann er en kunstnerskikkelse som forsøker å rømme fra den virkeligheten han lever i.

Tittelrollen spilles av den amerikanske tenoren Evan Bowers. Som dessverre på premieren var indisponert, slik at han kun selv sang første akten med clik clak arien, hvor etter han stort sett mimet hele tiden til Timothy Richards som glimrende sang rollen fra orkestergraven. Og reddet dette musikalsk. En sporty løsning, som dessverre kun delvis fungerte. For eksempel var Richards(sikkert av praktiske grunne) plassert i venstre side, for derfra kunne han se både dirigenten og Evan Bowers på scenen, imidlertid i Antonia akten, hvor Bowers opptreder mye av tiden i høyre siden av scenebildet, der kom stemmen fra feil kant av orkestergraven. Operasjefen introduserte korrekt indisponeringen før forestillingen, noe han nyter respekt for.

 

Nathanael«l: Thor Inge Falch; Crespel: Magne Fremmerlid;; Nina Gravrok som Musen Niclausse. Foto: Erik Berg

Ved hjelp av kombinasjonen alkohol og fantasi skaper Hoffmann seg tre ulike drømmekvinner. Samtidig blir Hoffmanns eventyr en pekepinn på den skremmende korte veien mellom deilig drøm og regelrette mareritt. – Og mellom en flott opera med mye herlig musikk, og store kunstneriske utfoldelses muligheter og en presentasjonsmåte som dessverre krever så mye oppmerksomhet mot “showet” til Calixto Bieito, så vi mister den flotte operaopplevelsen, som dette kunne ha blitt, for sangerne, koret og orkestret, samt hele det storslagne tekniske apparatet m delikat lys, som gjør en flott jobb, de er alle tilstede, men som operasjef Per Boye Hansen selv uttaler: “– Bieitos teaterstil fortryller og forvandler; resultatet er noe vi ikke har sett i Operaen førHan får oss til å se det velkjente med et kritisk blikk, samtidig som han gjør det ukjente og uuttalte nært og tilgjengelig”. Så langt har Bieito fått det som han vil, men er det dette som publikum vil? Opera spilles for publikum, noen av dem er et musikkelskende publikum, som er viktig for operaen (?).

Fra venstre, Svein Erik Sagbråten som transe; Mari Eriksmoen som Olympia (Barbie); og Thor Inge Falck. Foto: Erik Berg

Forestillingen:

I prologen føler vi nærheten til Oslo Sentralstasjon, for det virker som om Bieieto har invitert hele det faste klientellet inn på scenen av Operaen, hvor de er blitt inspirert av de kunstneriske omgivelser, og forsøker seg på å danse noe, som sikkert er tenkt å se ut som en can can. Midt i det hele vælter Hoffmann (Evan Bowers) selv rundt på fylla, noe han fortsetter med gjennom hele operaen. Lyspunktet er hans muse, Niklausse, flott tolket av Ingeborg Gillebo, i denne versjonen dresset opp i en lekker hvit fotsid kreasjon med sort korsett.

I Bieitos versjon av Hoffmanns eventyr flommer det av whisky, det spruter blod og andre kroppsvæsker. Den første av de tre aktene/eventyrene er om dukken Olympia, som i et Barbie miljø kommer seilende ned fra taket, som en kommentar på jakten på den perfekte kroppen. Olympia tolkes overveldende flott av Mari Eriksmoen, som både har stemmen og utseendet til å tre rett inn i denne setningen.  Etter hvert forvandler den søte dukken seg til et vilt sexdyr, der serieorgasmene henger seg opp til Offenbachs lette og smektende 1880-tallsmusikk. Mari Eriksmoen klarer denne hysteriske tolkningen av Olympia dukken glimrende, og i denne setningen fungerer dette svært bra.

Antonia aktens scenografi. HOFFMANN:Evan Bowers; ANTONIA: Nina Gravrok:
FRANZ: Svein Erik Sagbråten Foto Erik Berg.

Etter pausen kommer vi til eventyr no 2, som er om den berømte operasangerinnen Antonia, Overbevisende tolket av Nina Gravrok. I dette eventyr opplever vi en helt annen scenisk ide, men dette er jo også et helt annet eventyr, så dette føler jeg som korrekt. I en elegant scenisk løsning, hvor det stilistiske scenebilde, presenterer et Biedermeier/Empire liknende rolig interiør forgår denne akten, hvor vi gleder oss over en rekke strålende medspillere til Antonia. Svein Erik Sagbråten er utsøkt i rollen som Franz.

I den krevende og helt gjennomgående meget viktige rollen som Hoffmanns rival som spiller de fire rollene som Lindorf/Dapertutto /Coppelius og Dr. Miracle gledet vi oss over Alex Esposito som på tross av sin unge alder har etablert seg i operametropoler som London, Paris og Milano. Han fylte rollene som de ulike manifesteringene av Hoffmanns rival: Lindorf/Dapertutto /Coppelius og Dr. Miracle på en fremragende og variert måte og høstet en av kveldens største applauser. Scenisk virket han til å begynne med lidt anonym, men etterhvert som publikum ble oppmerksom på ham, så ble inntrykket bedre og bedre, hans rolletolkninger ble en suksess

on your overall lifestyle?”Erectile dysfunction is a symptom based on the patient’s How long does cialis take to work?.

.

Antonia Akten. Alex Esposito; og Nina Gravrok som Antonia. Foto: Erik Berg

I tredie akten, Giulietta akten, som opprinnelig foregår i Venezia, og som inneholder den vakre og berømte Barcarolen, gledet vi oss over Randi Stene, som nyligen har feiret 25 års jubileum ved Den Kongelige Opera i København, hun tolket elegant rollen som den flotte prostituerte Giulietta, enda en gang gikk tankerne bort i nabolaget som opp Karl Johans Gate og tilstøtende gater er primitivt oversvømmet av prostituerte av mange nasjonaliteter, som enslig mann er det ikke mulig å passere disse gatene uten å bli tilsnakket opp til mange ganger og få tilbudt diverse (de verste) tjenester, imidlertid må det kunne ha vært en glede om man hadde møtt en så flott og elegant kledd prostituert her, kanskje man da hadde blitt inspirert. Da kunne til og med “hvemsomhelst” ha blitt interessert. – I nabolaget er det et sorgens kapittel for Oslo som hovedstad, men her på Operaen var det en glede å oppleve Randi Stene. At hun på nytt måtte slite med den forfyllede Hoffmann kan vi kun takke Calixto Bieito for, men Evan Bowers han spilte loyalt sin rolle, slik denne sikkert var instruert for ham, at det så ikke var noe interessant å se på, det er noe helt annet. Til denne scenen hadde man satt opp et kjempe stort stillas, som teknisk elegant kommer opp fra “undergrunnen” som i fasong minnet om skulpturen ute i vannet foran operaen, dette ga meg ingen  fornemmelse av Venezia, mer et overskuddslager fra Maxbo – etter en travel dag uten opprydding, kunstnerisk arrangert, og meget vakkert lyssatt av Michael Baue, men dette er vell fantasien til Bieito som har ønsket dette slikt.

3 Akten: GIULIETTA: Randi Stene; HOFFMANN: Ewan Bowers: Foto: Erik Berg

Som nevnt preges scenen av sterke utøvere i rollene som Hoffmanns kvinner. Dukken Olympia spilles av Mari Eriksmoen, sangerinnen Antonia synges av Nina Gravrok, den prostituerte Giulietta spilles av Randi Stene, og Ingeborg Gillebo fyller rollen som Niklausse, Hoffmanns muse.  Videre gleder vi oss over en rekke andre av operaens solister i gode roller, hvor noen av dem, ihvertfall, får presentert seg meget positivt, – og dristigt.  Ingebjørg Kosmo som Antonias mamma.

Thor Inge Falch, hvis vakre Wagner tenor skiller seg ut i sammenhengen, Svein Erik Sagbråten dristig som bl.a. transe, Carsten Stabell og Magne Fremmerlid. 

Operakoret omringer godt Hoffmanns drømmer, synger praktfullt –og agerer musikalsk og scenisk godt, uten tilsynelatende å være sjeneret av de merkverdige krumspring og bevegelser som de må utføre. Etter å ha sette premieren forstår jeg godt at operasjefen i denne første sesongen kun har satt opp 7 forestillinger.

 

I Giulietta akten: Randi Stene; Hoffmann: Evan Bowers; Foto Erik Berg

 

Når man har opplevd Hoffmanns eventyr etterhvert mange ganger rundt om i hele Europa, skal jeg ærlig innrømme at jeg har blitt sjeneret av den talte dialogen, siden dette ofte fungerer dårlig. Det problemet har vi heldigvis ikke i Oslo. Her har man kuttet ut alle dialogene, og dermed fått Hoffmanns Eventyr redusert til vell 2 timer og 45 minutter. Dette kler produksjonen, for vi får all den deilige musikken og sangen, og slipper for å slite med en dialog, som siden produskjonen er på originalspråket, fransk, selvsagt måtte ha vært på fransk. Et klokt valg

Operaorkesteret spiller flott under ledelse av Stefan Blunier.

  • SCENOGRAFI:Rebecca Ringst
  • KOSTYMER:Ingo Krügler
  • DRAMATURGI:Bettina Auer
  • LYSDESIGN:Michael Bauer

Premieren var onsdag 4. desember kl. 19: http://operaen.no/Forestillinger/Hoffmanns-eventyr/

Operakoret i prologens Can can. Foto: Erik Berg

Den internasjonalt etterspurte regissøren, Calixto Bieito, har tidligere vakt oppsikt med sine oppsetninger av Ibsens Brand og Peer Gynt under Festspillene i Bergen; begge ble også vist på Nationaltheatret. Som Quentin Tarantino har Bieito et spesielt øye for det som er avvikende, også for alt gørret som finnes i den verdenen vi lever i – gørr både i overført og bokstavelig betydning. Samtidig, bak disse sterke virkemidlene vil han kommunisere noe dypt menneskelig: vi har alt, men det er også alt vi har.

Dette er blitt en oppsetting , som passer godt inn i operasjefens ønske om å provosere det norske publikum, imidlertid ser vi den slags ting stadigvekk, både i alle medier, tv, på film osv, slik at denne provoseringen ikke slår helt godt an. jeg føler det slitsomt å tillate at dette fylle maset forstyrrer en ellers god produksjon, som kunne ha blitt en vakker visuell og musikalsk opplevelse på grunn av den flotte scenografi, – unntatt i prologen og epilogen, hvor scenografien er mer eller mindre fraværende, hvis man da ikke kaller tre rekker med hengende prosjektører for en scenografi(?) Imidlertid gjør den fraværende scenografien at forestillingen henger sammen, vi starter og slutter på bar bakke, – på Plata, som ligger rett utenfor operaens dør mellom Operaen og Sentralstasjonen.  Lyssettingen, som understreker de visuelt sterke sceniske løsninger hever det hele.  Hadde man latt dette være Eventyr fortelling, da kunne man også godt, i likhet med de andre medvirkende ha latt Hoffmann opptre på en “normal” måte tilpasset de enkelte eventyr, vi hadde ikke behøvet å ha ham hengende forfyllet rundt de stakkels flotte andre medvirkende.

Hoffmanns Muse: Niklausse: Ingeborg Gillebo her med en Hvit due, Foto: Erik Berg

Operasjefen burde kanskje ha sett seg rundt i huset om der fantes et par gode understudies, som han med hell kunne ha hatt i bakhånden (eller i forhånden) til bl.a. rollen som Hoffmann. Vår foreløbig eneste Wagner tenor Thor Inge Falch kunne ha løst denne oppgaven strålende, han hadde kanskje blitt en enda sterkere Hoffmann enn Bowers, og ihvertfall en flott kontrast til Nils Harald Sødal, som vi dessverre ikke fikk oppleve i denne omgangen. Ingebjørg Kosmo hadde vært flott som Giulietta, – hun har den vakre stemmen som trengs til denne rollen.  Økonomisk hadde dette også vært gode investeringer. Men publikums (og kritikernes) innvendinger lytter operasjefen og hans rådgivere neppe til
. De er jo altvitende! (Tror de). “Eller de ser kanskje ikke skogen av talenter, tett på seg, for bare trær.”

Kulturkompasset kommer tilbake med en omtale av tenoren Evan Bowers i tittelrollen, når han er blitt frisk fra den harde norske vinteren.

Tagged as: , , , , , , , , , , , , ,