Kulturkompasset | critics of culture events

Tryllefløyten i København


Tryllefløyten i København

markerer Operaens 10 års jubileum

av Henning Høholt

KØBENHAVN/DANMARK: I anledning 10 års jubileet for Den ny opera i København har man markert dette med en ny produksjon av Tryllefløyten. sponset av samme giver som i sin tid sjenerøst gav den nye opera til den danske befolkning: A.P.Møller og hustru Chastine Mærsk McKinney Møller´s Fond til almene formål. (i 2004). 

Tre gutter, her klædt som speidere, (fra Københavns Drengekor) forbereder seg på å hjelpe Tamino og Papageno med å finne veien. Foto Miklos Szabo

Gjennom slik sjenerøs sponsing markerer denne fonden hva de mener er viktig for Danmarks kulturliv, noe jeg håper at den danske befolkning forstår, og setter pris på. En ting er ihvertfall sikkert. Turistene forstår å verdsette dette, og dermed er en slik sjenerøsitet inndirekte blitt til glede og gavn for Danmark.

Denne nye Tryllefløyten hadde premiere 15. Januar og spilles ialt 20 ganger frem til og med 29. Mars 2015. Musikk: Wolfgang Amadeus Mozart, Libretto Emanuel Schikaneder. 

VIRTUOS og VELL FUNGERENDE CASTING

Palle Knudsen, (Papageno) omgitt at Tre Damer, foto Miklos Szabo

 

Vi opplever at denne rollebesetningen, med nesten kun danske sangere er en strålende markeringen av på hvilket høyt nivå Den Kongelige Opera ligger internasjonalt.

Dette er blitt en  morsom, underholdende, særdeles vell gjennomført og meget musikalsk vell klingende produksjon, som på vår aften den 6- Mars ble dirigert av Rory Macdonald
.

Kathryn Lewek, kolaratursopran i verdensklasse som Nattens Dronning i Tryllefløyten på Den Kongelige Opera i København, en rolle hun også har sunget ved Metropolitan Operaen i New York og i Desember ved Staatsoperaen i Wien
. Hennes neste store oppgave er som Lucia di Lammermoor ved Opera Carolina 11-19 April 2015. BRAVA

Den godt fungerende regi, scenografi og visuelle lyssetting er ved Marco Arturo Marelli, og kostyme design ved Dagmar Niefind, hvor jeg spesielt likte at regissøren i stor utstrekning lar sangerne komme ut til publikum og synger og spiller, til og med viktige krevende partier, som for eksempel Nattens Dronnings andre arie, “Die Hölle Rache”, elegant balanserende på kanten av orkestergraven nærmest publikum, noe hun da også fikk meget vell fortjent og drønende applaus for.

På vår kveld ble Nattens Dronning forrykende sunget av Kathryn Lewek, en koloratursopran i verdens klasse, noe produksjonen fortjener. Selv om akkurat i arie no to, hvor dirigenten på grunn av at hun synger bak ham, og de derfor ikke kan ha øyekontakt med hverandre, (jeg går ut fra at ingen av dem har øyne i nakken?) lå orkestret bakefter noe av tiden, noe, heldigvis, det “vanlige” publikum, sannsynligvis ikke bemerket.

I denne produksjonen opplever jeg for første gang at regissøren har lagt inn en prolog under ouverturen. Det er en god løsning, for da forstår publikum plutselig, at Sarastro har ført med seg sin datter Pamina, mens hun var en liten jente, bort fra moren, Nattens Dronning, for å ta seg av sin datters oppvekst.

Dette gjør handlingen bedre å forstå. Derfor blir det også riktig når vi i sluttscenen plutselig får Nattens Dronning inn på scenen, hvor Pamina tar hennes hånd og fører henne bort til og legger hennes hånd i sin pappas, Sarastros, hånd. Dermed er ringer sluttet, og handlingens mange deler henger sammen, helt fra først til sist.

Palle Knudsen, (Papageno) har endelig funnet sin Papagena, Beate Mordal, og her forbereder de seg på en liten hyrdestund, – til publikums store begeistring, foto Miklos Szabo

Nesten alle rollene er dobbelt eller tredobbelt besatt, med unntak for Papageno, som er lagt i de beste , og morsomste hender (og munn) på sangeren (og komikeren) Palle Knudsen, som briljerer og klarer denne oppgaven på strålende vis. Samt også ser ut som om han trives godt på scenen, og på kanten av orkestergraven, hvor han kan gjøgle så mye som han får lov til av regissøren og dirigenten. Vellykket casting. Imidlertid har dette gjort det lidt vanskelig for oss når vi skal sette til fotos fra Operaens rikholdige foto arkiv, hvor vi for eksempel ikke finner Kathryn Lewek – Nattens Dronning i noen sammensetning, som passer med denne kritikken.

Det flott syngende mannskoret i en av de vakre kor passasjene. Foto Miklos Szabo

På vår kveld gledet vi oss meget over Nationaloperaens strålende unge tenor gjennom 23 år (?) Gert Henning Jensen, som fortsatt ser like ung og kjekk ut på scenen, som da jeg opplevde ham første gangen i 1992, hvor han debuterte som Grev Almaviva i Gioacchino Rossinis opera Barberen i Sevilla. Han fører seg fremdeles som om han er 20 år gammel, sprekt, elegant og ser flott ut, det eneste som har endret seg, er at han nå synger enda vakrere og enda mer melodiøst, enn han gjorde for mange år siden. Et godt valg til rollen som Tamino. Representativt valg fra operaens side

alpha-adrenergic blocking agent with both central andeasy-to-administer therapies, a huge population of cialis generic.

.

Sarastro ønskes velkommen. Foto Miklos Szabo

Vår aften gledet vi oss over Sine Bundgård som Pamina, meget vell syngende og godt formulert og i god samsang med både Tamino og Papageno m. fl. Hun hadde vært enda mer elegant på scenen om hennes kjole hadde vært 15-20 cm lenger. Det burde kostyme avdelingen ha sett
.

Sarastro ble på vår aften tolket av Henning von Schulman, han ser helt riktig ut på scenen, alle tonene var flott på plass og med stor kraft når dette trengs, men jeg foretrekker imidlertid en lidt eldre, tyngere bass i denne rollen, som kan gi hans mange flotte og berømte arier enda sterkere flyt imellom tonene. Imidlertid det er viktig å få slike store oppgaver tidlig i karrièren, og jeg ser frem til å høre mer til ham fremover.

Tre “vaskekjerringer” gleder seg over at Monostatos endelig skal få straff. Foto Miklos Szabo

I andre roller gledet vi oss over Tina Kiberg, Hanne Fischer og Susanne Resmark som hhhv første, andre og tredje dame. Bengt-Ola Morgny som Monostatos, Beate Mordal som Papagena, Morten Lassenius Kramp var Der Sprecher.

De tre små gutter, ble på vår kvelde flott sunget og spilt av de tre gutter fra Københavns Drengekor ved Sankt Annæ Gymnasium: Oscar La Cour Bødtcher-Jensen, Marius Anton Ulf Greve og Al-Fadu Mahmood Mustafa Salem. Det er en glede å se den måten som regissøren bruker disse gutter i forestillingen, og at han har latt kostymeansvarlig dresse dem opp så vellykket, underveis som små kokke, og til slutt i Mozart kostymer, vellykket.   

Palle Knudsen, (Papageno) omgitt at Tre Damer, foto Miklos Szabo

De to morsomme første og andre prestene var Jens Christian Tvilum og Per Høyer. De to harniskklædte ble godt tatt vare på av Peter Steen Andersen (tenor) og Morten Staugaard, her var der mye flott klang. Hvor så vidt jeg kunne høre, bassen, Morten Staugaard kunne ha vært en god Sarastro.

Scenografien og lyssettingen som også er ved regissøren Marco Arturo Marelli, starter godt med en dreiescene vell utnyttet, som gjør at det er enkelt å skifte mellom de mange forskjllige scener.

Palle Knudsen, (papageno) omgitt at Tre Damer, foto Miklos Szabo

Dette fungerer for så vidt godt, dog er noen ganger nøyaktigheten i innstillingen på svingningene ikke helt perfekt, så publikum blir lettere forstyrret av at de ser lidt inn i den tilstøtende scene, noe som noen ganger er planlagt, andre ganger, tror jeg, er unøyaktighet. Videre blir publikum iblant lidt forstyrret av at de plutselig ser en person, som raskt forsvinner inn bak en skjerm, for å stå klar til sin entre lidt senere.

I andre akten ble jeg forstyrret av den overdrevne kjøringen rundt, og følte at jeg jeg var på karusell tur i Tivoli, selv om lyssetningen var elegant og godt tilpasset. Videre på grunn av dramatiseringen og karuselltur pluss sviktende riktige dramatiske farger i lyssettingen mistet jeg, som tilskuer, effekten av at Tamino og Pamina går gjennom Ild og Vann. Disse to dramatiske, sammenhengende høydepunkter i andre akten, som forøvrig ble godt understreket av meget vakker fløyte solo, og de to harniskklædte, fikk ikke det høydepunkt i innvielses seremonien, som dette vanligvis kan være. På dette tidspunkt ble forestillingen plutselig langtrukken.

Heldigvis kommer deretter Papageno og Papagena på scenen, og redder at den perioden med unødvendig dramatisk dødvanne raskt blir glemt.

Applaus video: http://youtu.be/dKQaU7iRYM4  Foto: Henning Høholt

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,