Musikalsk godt gjensyn med Don Giovanni på Operaen

Kritikk: Henning Høholt, Foto Jörg Wiesner

Stilig og vellsyngende Björn Bürger som Don Giovanni. Foto: Jörg Wiesner

OSLO/NORGE: Marcell Bakonyi som vi har gledet oss over gjentatte ganger som Leporello blir bare bedre og bedre, Ann-Helen Moen praktfull og meget vell syngende og flott, med mye scenisk og sanglig overskudd som Donna Anna
. Marita Sølberg et av norsk operas aller sterkeste kort både nasjonal og internasjonalt er strålende, dramatisk, som Donna Elvira. – Jeg er sikker på at hennes kommende Mimi på Staatsoperaen i Wien kommer til å bli et hitt
. –

Magnus Staveland som Don Ottavio, Foto Jörg Wiesner

Magnus Staveland flott og maskulin som Don Ottavio, hans tolkning av begge Ottavios arier var storslagne. Jeg liker ikke at han er nødt til å stå og veie med denne maskinpistolen, det kler ikke hans rolletolking, det ødelegger faktisk publikums opplevelse av hans vakre sang.

Jens-Erik Aasbø er sanglig – musikalsk helt på topp som Kommandanten, – etterhvert føler jeg også at han begynner å slappe av i den fysiske scenefremstillingen.

Kari Ulfnes Kleiven er sammen med Halvor Melien nye, og rolledebuterer begge, som hhv Zerlina og Masetto, begge kommer godt fra sine roller, dette fungerer godt scenisk og sanglig.

Som kjent er jeg ikke begeistret for regi og scenografi, og jeg liker ikke at Don Giovanni er blitt modernisert.

Publikum får en feil opplevelse av Wolfgang Amadeus Mozarts flotte opera. Imidlertid, de mange sceniske merkverdigheter, som iblant forstyrrer hovedhandlingen, blir meget bra gjennomført av de mange medvirkende – kor, musikanter og statister på scenen.

Marita Sølberg, dramatisk, strålende som Donna Elvira. Foto Jörg Wiesner

Denne versjon blir lidt filmisk, hvor regissøren Taddeusz Strassberger er opptatt av å fortelle en hovedhistorie, samt i tillegg mye av livet som foregår ved siden av hovedhandlingen, som følger musikken. Der er mange gode scenebilder hvis man vurderer  dette positivt.  Scenebildene forteller bakgrunnshistoriene på en riktig bra måte, der er også elegante og lekne detaljer, slik som i Leporellos Katalog arie, med de passerende mer, eller mindre, elegante damene, som følger teksten bra, men forstyrrer publikums konsentrasjon om hovedpersonen og hans fremragende fremføring av arien. I andre sammenhenger er denne arien et høydepunkt i forestillingen.

Noen detaljer forvirrer publikum, slik som: Først ser vi en person i boxershorts og T-shirt, som tilsynelatende dør under “slagsmålet” med Don Giovanni, – publikum får ikke noe inntrykk av, eller muligheten for å forstå, at dette faktisk er Donna Annas far, Kommandanten, – hvis de da ikke sidder med næsen ned i tekstboxen, og går glipp av det som skjer på scenen, eller evt. har lest handlingen først. Det kan se ut som om dette er en hvem som helst, som tilfeldigvis oppholder seg i samme hus. – I Scenografien som i dette tilfelle ser ut som en sammenskrabning av alt som har med kirke å gjøre fra scenografilageret-. Senere passerer plutselig, og ganske umotivert, en person i staselig uniform over scenen, og kommer inn og ser på forsamlingen et par ganger, for til sist å komme ut av kisten på scenen i samme uniform. – Men inntil da, vet man ikke hvem denne personen er, og det forstyrrer. Der mangler en link fra den første “kommandanten/personen” i boxershorts og t-shirt til personen i uniform.  Moderniseringen ødelegger historien.

Kari Ulfsnes Kleiven og Halvor Melien er et flott ungt par, som begge rolledebuterer som Zerlina og Masetto. Foto Jörg Wiesner

Skal man modernisere skal dette gjøres med stil, slik som foreksempel nyligen i Lady Macbeth fra Mtsensk. 

Tidligere har Strassberger hatt stor suksess med sin fremragende Figaros Bryllup som heldigvis fortsatt spilles på hovedscenen. I denne lykkes han godt med alle utenom arrangementene, mye på grunn av hans bruk av dreiescenen, denne løsningen er nesten genial
. Dessverre når han så kommer  tilbake til Oslo for å sette opp Don Giovanni, da opplever jeg det som om han har oppfattet Don Giovanni feil. Dette er beklagelig. Jeg håper at publikum, som ikke kjenner Don Giovanni fra før av, senere i livet også vil kunne oppleve en god mer tradisjonell produksjon av denne, gjerne i stil med Strassbergers Figaros Bryllup.

Det går dramatisk for seg i Don Giovanni. Marcell Bakonyi som Leporello, Kari Ulfsnes Kleiven som Zerlina. Foto: Jörg Wiesner

Heldigvis går dette ikke utover det musikalske, som var fremragende, og hvor sangsolistene klarte ikke å la seg nevneverdig forvirre av alle effektene rundt dem, synger sine roller fremragende, med mange musikalske høydepunkter. Ann-Helen Moen er i denne sammenhengen en drøm, og en stor opplevelse som Donna Anna, Magnus Staveland strålende som Don Ottavio, Björn Bürger flott og sikker som Don Giovanni.  Marita Sølberg er på sitt allerfremste
. Den musikalske ledelse sikker i henderne på Antonino Fogliani. Julia Strelchenko tryller og fantaserer inspirert til resitativerne på Hammerklaver.

Dramatikken fortsetter, her i sluttdelen. Björn Bürger som Don Giovanni, Marita Sølberg som Donna Elvira. Foto: Jörg Wiesner

Lidt småfeil i regien. Når Donna Elvira, som nettopp har mødt Don Giovanni, hvor han plutselig forsvinner
.

Da uttaler hun “Hvor ble han av”, før hun har snudd seg og visuelt først da har oppdaget at han er forsvunnet.

– Jeg vet at dette er på italiensk, men slike regidetaljer blir lidt flaue. Sangeren bør også selv merke dette. Enten vet man hva man uttaler på et annet språk, eller så vet man det ikke.

Björn Bürger som Don Giovanni i siste akt. Foto Jörg Wiesner