Audun Iversen synger tittelrollen som Eugen Onegin med Den Kongelige Opera i København. Dette er bra. I hans rolleinnlevelsee er fremragende. Med en dyp innlevelse i sin rolletolking, overgår han mye av det vi ser på operascenerne idag. Hans fortvilelse, og hans fortvilte kjærlighets uttrykk er så ekte, at man er nødt til å bli revet med, ingen går uberørt ut fra forestillingen, alle har fått noe å tenke på.

Det er klart at den fremragende instruktøren Peter Konwitschny i dette samarbeide har sett og utnyttet Audun Iversens spesielle evner til å kombinere skuespill med sang. I dagens operaverden, opplever vi dessverre ofte at sangerne de står og synger og flytter seg rundt slik regissøren har bedt dem gjøre, men fokuset er på sangen. Audun Iversen klarer det sjeldne å kombinere sang med skuespill, slik at tolkingen blir noe helt annen, sangen blir fulgt opp med den rette atmosfæren. Strålende. I tillegg synger Audun Iversen prakfullt, han er en meget fornem representant for den berømte norske baryton tradisjonen, og det er en opplevelse å både høre og se ham i eksklusivt selskap på Københavns vakre nye opera, i en produksjon hvor musikksjefen Michael Schønwandt dirigerer et meget vellklingende Kongeligt Kapel, tross små ujevne detaljer i noen av blåserne. Samt ikke minst det særdeles gode Operakor, som i denne produksjonen får enda en gang til å vise hvor høyt kvalitets nivået er på Københavns Operaen.

Applause. Fra venstre Michael Kristensen (Lenskij), Audun Iversen (Eugen Onegin), Adriana Kohutkova (Tatjana) og Michael Schønwandt (dirigent). Foto: Tomas Bagackas

Adriana Kohutkova. I forestillingen mandag 21. September hadde vi gleden av å oppleve som gjest den fremragende sopranen Adriana Kohutkova, som også gjestet på gallapremieren for nylig, som Tatjana, som fra Tsjaikovskijs side er blitt hans viktigste rollefigur i hans oppfattelse av Aleksander Pusjkins roman på vers Eugen Onegin. Adriana Kohutkovas utsøkte rolleformulering og hennes fremragende sang sendte av en eller annen udefinert positiv grunn mine tanker hen på Galina Vishnevskaja, som jeg fikk gleden av å oppleve på hennes avskjedsforestilling, nettopp som Tatjana på Opera Garnier, forøvrig med hennes ektemann Mjitislav Rostropovich som dirigent. Adriana Kohutkova er på dette utsøkte nivå.

Disse to sangerne er imidlertid langt ifra alene på scenen. Michael Kristensen var strålende som Lenskij. Han er, slik jeg opplever det en ideel tenor type i den russiske tradisjonen, noe han briljerer med, og han viser et godt scenisk nærvær, hans samspill og motspill med bl.a. Audun Iversen var meget utsøkt. 

Som Olga gledet vi oss over den unge svenske(?) mezzosopranen Jenny Carlstedt, hennes unge uskyldige tolking, kombinert med en vakker dyp stemme fungerte bra. I tillegg gledet vi oss meget over Elisabeth Halling som fru Larina, samt en flott Johanne Boch som ammen
.

På manne siden var Bengt-Ola Morgny strålende som Monsieur Triquet, og rollen som Fyrst Gremin var i gode hender hos Christian Christensen, hans store berømte arie i siste akten, var meget vakker. Regissørens bruk av bl.a. balkongene, samt gangveien bak dirigenten ga publikum en helt annen opplevelse, og nærhet til noen sangerner, og i dette tilfelle dreiet det seg ikke kun om at de gikk ut på gangveien og sang en strofe eller to, disse delene av scenerommet ble effektivt utnyttet på en forbildelig måte, og ga nok noen og enhver blant publikum ekstraordinære opplevelser

.

En interessant scenografisk ide, med nåtidig, lidt romantisert påkledning fra vår tid, og enkelte historiske kostymer effekter og uniformer, og lidt dekadent Døden i Venedig kostymer, som hjalp oss til å forstå at dette foregikk i en annen verden. Eller kunne det ha vært virkelighet? Scenografi og kostymer ved Johannes Leiacher, lys design Takashi Kitamura.

Produksjonen er en co-produksjon ed Slovak National Theater.

Fotos fra applaus: Tomas Bagackas