Solistene var fra Operakademiet, hvor det deltok studenter fra alle tre klassetrin i store og små roller. Videre Det Kongelige Danske Musikkonservatoriums kor og symfoniorkester.

Camilla Stenhoff Vist og Helene Kimblad i Karmelitterindernes samtaler. Foto: Thomas Petri

Operaakademiets studerende hadde premiere på Francis Poulenc´s opera fra 1957 på Det Kongelige Teater, Gamle Scene 28. Januar 2010. Den musikalske ledelse var i de beste hender, Marc Soustrot, som kjenner denne musikken godt, og siden den ble sunget på fransk, selvsagt ga den rette franske følelsen. Dette var meget vellykket.

Siden dette også var en av avslutningsforestillingene for de studentene (3. år), som er ferdig uteksaminert til sommeren, var en rekke av rollene dobbelt besatt. Premiere kvelden gledet vi oss meget over en rekke utsøkte kvinnelige sangere i de fem fremste kvinne partiene. Hélène Kimblad som priorinnen som dør på slutten av annen akt. Hun presentert en meget velklingende og vakker mezzo sopran, og spilte meget ekte og godt, også selv om hun, i likhet med feler av de andre hovedrollene er for ung til rollen, ble dette ganske vellykket, på grunn av det gode plastiske forarbeide, som var lagt for en rekke av de unge sangerne, som skulle spille eldre.

Camilla Stenhoff Vist og Marit Eriksmoen i Karmelitterindernes samtaler, foto Thomas Petri

 Jeg tenker her på deres gang, bevegelses språk, arme, hender, osv. Dette var proft gjort. I den meget krevende rolle som Blanche briljerte den vakre sopranen Camilla Stenhoff Vist. Hun gjorde en kjempeinnsats, hadde det nødvendige overskuddet, og roen i sin fremføring. Hennes stemme er meget vakker, og hun har en beundringsverdig timbre i stemmen, som jeg gledet meg over gjennom hele forestillingen – Betagende
. En prestasjon av format.

Kontrasterende som scenetype i forestillingen var den meget glade og unge Søster Constance fortryllende sunget av Mari Eriksmoen. Begge disse unge sopraner forventer jeg å høre mye til fremover, hvis de klarer å fortsette denne utviklingen. Den fjerde er Mère Marie, som på vår aften ble sunget av Stina Schmidt, dette var utsøkt, hun har også den store kraften i sin stemmeprakt, som sikkert vil kunne bringe henne over i det dramatiske sopran repertoire, jeg tenkte umiddelbart Tosca, Santussa, men også store Wagner roller, men jeg håper ikke hun forhaster seg. I denne gruppen gledet også Hanna Wählin som den nye priorinden.

Fire av de mannlige rollene gledet meg meget, det var først og fremst Tobias Nilsson som Marquis de la Force, pappaen til Blanche, han både sang godt til rollen, men han hadde også jobbet hardt med det plastiske, slik at han agerte riktig til å fylle papparollen rent aldersmessig, selv om han er ung. Martin Vanberg, som hans sønn, Chevalier de la Force, presenterte en vakker meget melodiøs tenor, med en sjarme og et uttrykk, som fascinerte. 

Hallvard Djupvik i Karmelitterindernes samtaler, foto Thomas Petri

Som presten L´Aumonier gledet vi oss over Hallvard Djupvik, som selv om han kun er første års elev på Operaakademiet gjorde en imponerende innsats, med gode signaler fro fremtiden. Thomas Storms resitasjon av alle de 15 Karmelitter søstrene som var dømt til døden var bra, diksjonen og vektleggingen var tydelig og kom godt ut til publikum, og denne lille delen, som lett kunne ha blitt en oppremsning, ble plutselig spennende.

Det Kongelige Danske Musikkonservatoriums symfoniorkester klang godt, der var en god homogenitet i orkestret, de store variasjoner i orkesterpartiet, fra det helt svake, underliggende til de meget markerte og kraftige utbruddene mestret de unge musikerne meget bra. De har grunn til å være stolt av sin innsats. De er bra at de deltagende institusjonene går sammen om et slikt stort løft i forbindelsen med en oppbygging i de enkelte studentenes karriere, og spesielt at musikerne og koret får muligheten for også å medvirke i en operaproduksjon, som er noe helt annerledes enn en symfonikonsert. Videre er dette også en utholdenhets prøve. En symfonikonsert er som oftest ikke lenger enn 2 timer, mens en opera, som i dette tilfelle var godt over 3 timer. Dette stiller store krav til konsentrasjonen, men det var også interessant å merke seg hvor sikrere det låt etter hvert som musikerne, – og sangerne ble varme i trøyen. Helt ærlig tiden fløy. Til slutt sa vi til hverandre. Dette var betagende! 

Ebbe Knutsen har laget en god regi for forestillingen. Scenografi fungerte godt og kostymene, begge deler ved Allan Frausing, både de tradisjonelle Karmelitter ordenens nonnedrakter og ikke minst Blanches vakre kjoler, den blå i åpningen og senere når hun skifter var vakre. Thomas Bek Jensen har satt et godt lys til forestillingen.

Operaakademiet utdanner operasolister i et samarbeide mellom Det Kongelige Teater og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Dette er en 3 årig overbygning til Konservatoriets sangutdannelse, dog med muligheten for at unge begavete sangere med en privat utdannelse kan søke på lik linje med institusjonsutdannede. Der tas opp ca. 6 studerende hvert år

. Samarbeidet består i prinsippet i at Konservatoriet er ansvarlig for den vokale og musikalske undervisningen og Teatret for den musikkdramatiske. Det Kongelige Danske Musikkonservatorium er det største danske musikkonservatorium og utdanner musikere og pedagoger på høyeste nivå til alle grener av det klassiske musikk liv. Konservatoriet regnes blant de beste i Europa og er en av de viktige hjørnestein i bevarelse og fornyelsen av den levende danske musikktradisjon.