Atter en gang var der folkefest på operaen med en av operaverdenens favoritter Carmen. Denne gangen i en samproduksjon med Covent Garden Operaen i London, et samarbeide som operaen har grunn til å være stolt av.

Selvom man hadde klart å legge premieren på Carmen til samme kvelden som Maskeballet hadde premiere i sin turne produksjon i Tromsø, dvs
. at vi som gjerne ville ha skrevet om begge premierer, og ikke hadde mulighet for å dele oss i to, vi ble og opplevet folkefesten i Oslo, og andre gledet seg i Tromsø.

Folkefest ble det i alle fall
. Forestillingen i Oslo, var en begivenhet med et overdådig oppbud av aktiviteter på scenen

. Mest imponert ble jeg over barnekoret, som hadde det utrolig moro, og som gjorde en fremragende innsats. Orkester og kor spilte og sang praktfullt, og akustikken viste seg enda en gang fra sin aller beste side. Vi begynner etterhvert å bli vant til å kunne høre alle musikerne i orkestergraven, og ikke som i gamle dage en “tjukk graut”.

Scenografisk var dette også meget vellykket, selvom jeg hadde foretrukket en annne lysetting i fjell scenen, hvor man kunne ha fått “fjelleveggene” til å illudere som fjell med en annen type lys, men det er detaljer.

Danseinnslagene, på toppen av korpartierne, hjalp disse opptrinene til å bli meget vellykte. Det ble også riktig bra med både et esel og en flott hest som Toreadoren Escamillo gjør sin entre på. det ble ganske ekte.

Vokalt sett var det Marita Søberg som Micaëla og Aleksandro Antonenko som Don José som gledet mest i de bærende rollene. Marita Sølberg stemmekvalitet har vokset og er nu utrolig vakker og bære fantastisk godt iut til publikum. Helt fortjent fikk hun kveldens største applaus etter sin store arie i tredje akten. Aleksandro Antonenko som Don José var et meget positivt bekjentskap på et internasjonalt kvalitetsnivå, som vi ikke så ofte opplever i Oslo.

Det var derfor ikke lett for Ingebjørg Kosmo i tittelrollen som Carmen å unngå å bli overdøvet ved noen enkelte anledninger

. Hennes tolkning av rollen som Carmen står der respekt av, dette er en krevende rolle, å være det store midtpunktet
. I motsetning til hennes tidligere Carmen tolkninger var hun nå mer reservert, og ikke så flirten lenger, som jeg har oppfattet henne tidliger, hun er på en måte vokset fra det lette flirtende, til en mer moden Carmen tolkning.

Vokalt sett var Carmen i sluttakten den del av partiet, som står sterkest for meg
. Ole Jørgen Kristiansen sang Escamillo, og fikk mye ut av rollen, dessverre ser han ikke ut som Escamillo, og der er mange andre roller, f.eks. Rigoletto som er mer hans rolletype.

Silvia Moi og Ingrid Dominique gledet meget som Frasquita og Mercédès, Yngve André Søberg var fremragende som Dancairo, og Tor Inge Falch et sikkert kort som Remendado, kanskje lidt mye musical tolkning i den sceniske delen av spesielt deres kvintett med Carmen i andre akten, men musikalsk sett var det bra.

Jeg gledet meg over Ole Hermod Henriksen som Morales. Imidlertid er vell denne rollen opprinnelig tiltenkt en ung offiser, som harmonorerer mer mot Michaëla?, men Henriksen kom godt fra det sanglig. Gregg Santa fylte rollen som Zuniga bra. Kroverten var blitt til en dame i denne rpoduksjonen, Melanie Smirou, dette fungerte godt.

Marc Soustrot hadde styrr på det hele, selvom jeg syntes at han undeveis svingte noe rart med dirigentstokken. bra at vi har et erfarent orkester, som tross alle de dirigentarm svingningerne klarte å få dette til å låte storslagent. Flott med trompet soloene oppe fra toppen av kulissene. Regien fungerte bra ved Denni Sayers, som formidlet Francesca Zambellos intensjoner. Kostymerne var tidsriktige og bra ved Tanya McCallin, og koreografi ved Arthur Pita. Paule Constable var lysansvarlig.

At man overførte hele forestillingen på storskjerm til taget på operaebygningern, hvor på det emste 10.000 tilskuere fikk med seg denne begivenheten, var et godt initiativ der, så vidt jeg vet kom på grunn av et innspill fra husets ansatte. Bravo.

Dette ser vi gjerne fler ganger. At der spesielt var mange unge, som fikk sin første operaopplevelse på denne måten, er positivt. Snart kan opera kanskje konkurere med fottball, Nå får vi håpe at “boulevardpressen” oppfatter dette signalet slik at vi iblant kan få 18 sider om opera, ballett og klassisk musikk daglig, i stedetfor de eveindelige kjedelige sportsbilagene, som fyller så uendelig mye i søppelkassen.

Som oftest med meget uinteressante innspill om mer eller mindre kjente sportsfolk, som enten løper for fort eller for sent,. eller hopper skeivt eller rett, skjønt skeivet, det er det vel fortsatt ikke så mange som tør innrømme at de (sportsfolkene) er – Velkommen ut av skapene! – Vell, det begynner å hjelpe.