Booooo

eller en opera som ikke går verden rundt

Musikalsk ”udannete” mennesker her til lands kaller gjerne klassisk opera for gammeldags og banal, mens dets publikum betegnes bl.a. som snobbete og elitistisk med et ”perle-klirrende image”.

Nå på fredag kveld skulle det endelig fremføres en ny og mer tidsriktig norsk opera. En mengde dannete folk samlet seg for å overvære urpremieren til

”Jorden rundt på 80 dager”.

Musikken var skrevet av Gisle Kverndokk og librettoen av Øystein Wiik basert på Jules Vernes velkjente roman.

Noen hadde ventet på denne nye norske velsignelsen siden den var ment å presenteres ved åpningen av vårt nye operahus i 2008
. På dette tidspunkt var angivelig teknikken i huset ikke helt under kontroll og jeg tror jammen ikke at bare teknikken var ufullendt. Som min operanabo så treffende bemerket, ”kanskje skal vi være glade for at denne operaen ikke forbindes med starten av Den Norske Opera & Ballett”.

Hva var det nå som gjorde den kvelden så utrolig kjedelig at noen forlot salen under forestillingen og at andre ga uttrykk for sin misnøye på annen måte?

Operaen startet med en scene på en engelsk klubb hvor musikken var ledsaget av høylytt snorking som egentlig fortsatte gjennom hele kvelden. Ja, det ble faktisk meget kjedelig til tross for mange fikse og fargerike effekter.

(Jeg mener at de fleste scenetekniske grep kunne også ha blitt gjort i vårt gamle hus)

Hovedinntrykket frister meg til å kalle forestillingen et barneteater selv om det kanskje kunne oppfattes fornærmende for ellers høyverdig teater for barn. Barn vil sannsynligvis få stor glede av det som skjer på scenen men ville bli trøtt av den ensformete musikken som stort sett går i samme uinspirerte toneleie.

Når librettoen i en klassisk opera kalles for banal so vet ikke jeg hva teksten i Jorden rundt på 80 dager skulle kalles for.

Dessverre er det heller ingen fordel at det synges på norsk for da blir det hele enda mer teatralsk. Sangerne gjorde imidlertid en helhjertet jobb selv om det trolig ikke er særlig inspirerende å synge noe som er verken hummer eller kanari.

Det som kom nærmest en arie var Violettas parti i Paris. Eli Kristin Hanssveen fremførte denne ”redselsfulle melodien” på en fremragende parodisk måte.

Mer er det kanskje ikke å si, men jeg har lest at forestillingen skal oppføres på opera taket på stort lerret slik det ble gjort med Carmen som er en lett og folkelig opera.

Dette er en meget dårlig ide og jeg er redd for at det kan bli en fiasko
.

”Jorden rundt på 80 dager” går sannsynligvis ikke jorden rundt heller.

Claus Drecker

musikk- og operaelsker

22.05.2010