IMV i motvind

Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo er fortiden i motvindt med lite lys i sikte
. Søkere til bachelor- og masterprogrammet i musikkvitenskap synker som en stein, instituttet må kutte flere ansatte på sikt og nyansettelser har stoppet opp. IMV er per i dag Titanic som styrer mot isfjellet!

Smertefulle reformer

Instituttet har gjennom hele studieåret 2009/10 arbeidet knallhardt for å få på plass den nye

masterreformen. Resultatet av sparekniven begynner å sive frem
. Mens enkelte emner får mer

undervisning, blir antallet valgbare emner halvert fra 40 til 19
. Emneøksa som instituttleder

Svein Bjørkås har tatt i bruk har ikke mindre høvlet over studietilbudet for studenter som

ønsker å ta mastergraden ved et av Nordens største musikkvitenskaplige miljøer
. Aller

verst har det gått utover de som velger en praktisk og yrkesrettet tilnærming til mastergrad

i musikkvitenskap. Antall komposisjonsemner (satslære) er kuttet fra hele seks til ett emne

.

I tillegg til de massive emnenedskjæringene har det blitt satt lav adgangsbegrensning på

en rekke populære emner som utøvende og hørelære. Dette er populær, men svært kostbar

undervisning instituttet nok en gang ikke har tatt seg råd til å satse på. Hvordan ledelsen har

tenkt å få opp søkertallet til masterprogrammet ved å kutte antall emner er for meg uvisst.

Den kommende bachelorreformen bringer ikke IMV lenger unna isfjellet. Det er ingen grunn

til å tro at man viser mer nåde for studentene på bachelornivå. Mange utøvende og praktiske

emner har allerede blitt faset ut, og skal vi tenke i samme baner som masterreformen kommer

studentenes valgmuligheter til å bli sterkt begrenset også på bachelorgraden. Et eksempel

på IMVs nådeløse sparekniv er eksempelvis at professor Rune Bergmann, kommende

assistentdirigent i New York Philharmonic ikke får sette opp to ensembleledelsekurs

på ti studiepoeng hver til tross for massiv etterspørsel fra studentene og et skrikende

arbeidsmarked.

Stillinger i fare

Den økonomiske situasjonen påvirker også instituttets mulighet for fornyelse. Norsk

Folkemusikksamling mister to av sine tre- og et halvt årsverk, ledige stillinger i satslære og

komposisjon blir ikke lyst ut selv om instituttet trenger arbeidskraft og nyskapning i form av

spennende og tiltrekkende emner og studier blir ikke engang vurdert.

Musikkvitenskap utkonkurrert

I kulturbransjen tiltrekkes studentene av yrkesrelaterte utdanningstilbud som forhåpentligvis

leder til en jobb etter flere år på skolebenken. Mens søknadstallene til de private høgskolene

som NISS og Staffeldtsgate går opp, synker antall søkere til offentlige utdanninger som

musikkvitenskap som steiner i et bunnløst vann. Hva de nye, private høgskolene som tilbyr

musikkutdanning er betraktelig bedre på er å utdanning i samsvar med etterspørselen i

arbeidsmarkedet. Den nevnte Høgskolen i Staffeeldsgate (HiS) har nylig opprettet Bachelor

i musikk med fokus på menighet og ledelse. De har også en 4-årig kantorutdanning hvor

studentene kan velge og vrake i valgemner som korledelse 1 og 2, musikkproduksjon, opp til

tre potensielle bi-instrumentemner, kurs i administrasjon og ledelse, arrangering, gehørtrening

med mer. Med andre ord blir offentlige musikkutdanninger som musikkvitenskap

utkonkurrert fordi potensielle studenter går til skoler med et mer yrkesrettet og spennende

emnetilbud. Hvordan man da skal ha to levedyktige programmer i musikkvitenskap uten

et tilsvarende levende emnetilbud, går over min forstand. Dette er tidspunktet for å satse

på kreftig ekspansjon fremfor å kutte i antall emner til et minimum. Jeg håper ledelsen ved

instituttet før opp øynene før det er for sent.