Storslått historisk roman

Kritikk av Synnøve Nord

Lars Mytting Hekneveven

Gyldendal

Lars Mytting skrev sin første roman i 2006. I 2011 utga han sakprosaen ”Hel ved” – alt om vedhogging, stabling, tørking og vedfyring.. En bestselger her hjemme, og oversatt til 16 språk. I Storbritannia fikk han og boken prisen for beste sakprosabok. I 2014 fikk han Den norske Bokhandlerprisen for romanen, ”Svøm med dem som drukner”. Også denne ble oversatt til mange språk, og kom høyt opp på The Times’ bestselgerliste.

Årets roman, ”Hekneveven”, er bok nr. to i planlagt triologi. Den første, ”Søsterklokkene” fra 2018, ble også en stor suksess. En rik roman hvor handlingen er lagt til den fiktive bygda Butangen i Gudbrandsdalen. Forfatteren skriver godt, og denne kritikeren gledet seg over skildringene av det gamle og det nye bondesamfunnet, livet der med tradisjoner, skikker,  og arbeidsmetoder m.m. Her er det kulturhistoriske  meget godt ivaretatt og beskrevet, og gjeldene for livet på bygdene i det meste av Norge.

I ”Hekneveven” følger vi livet videre i den same bygda, nå på begynnelsen av 1900-tallet, men med forbindelser bakover i tid. Den gamle stavkirken ble revet i den første romanen, og de to søsterklokkene ble adskilt. Den ene ble hengt opp i bygdas nybyggede kirke

. Noen sentrale personer er gått bort, og de andre er naturligvis alle blitt eldre. Den nye tid og tekniske utvikling kommer etter hvert også til bygda Butangen, mye takket være Jehans Hekne og hans unge kone. Fortsatt er fremstillingene av ulike oppgaver på gårdene og ellers i bygdesamfunnet godt og forbilledlig beskrevet. Bakerst i boken takker forfatteren de forskjellige fagfolk han har hatt kontakt med, for å sjekke riktigheten av beskrivelsene.

Vevnaden ”Hekneveven” har lenge vært forsvunnet, men mange har hørt om den. Vevet av de to siamesiske tvillingene i familien Hekne på 1600-tallet. Viktige personer er flere medlemmer av familien Hekne og sognepresten Kai Schweigaard, som kom som nyutdannet til bygda i den første romanen. Presten undersøker og leter etter vevnaden. Mye handler om Jehans, sønnen til Astrid Hekne. Hun døde i forbindelse med fødselen etter å ha født to guttebarn. Den ene døde under fødselen, eller gjorde han egentlig det? Dette får vi svar på i romanen. ”Det var bare sønnen Jehans som kom tilbake til bygda. Han vokste opp hos et ektepar, som bodde på en av husmannsplassene under storgården Hekne. Sognepresten ble hans lærer og støttespiller.

Jeg hadde stor glede av å lese ”Søsterklokkene”. Forventningene var derfor store til ”Hekneveven”. En fascinerende og godt skrevet roman. Igjen gledet jeg meg over forfatterens gode språk og medrivende fortellinger om livet på bygda og til dels ukjente tradisjoner og arbeidsmetoder der. Jeg nærmest møtte igjen pensum fra flere av mine kulturhistoriske studier fra år tilbake.

Dette må være en av høstens beste norske romaner.