Årets pris går til Ingrid Storholmen, og i årets pristale sier Tom Egil Hverven bl.a. dette:
Ingrid Storholmen, Sultprisen 2010, Foto: Mimsy Møller
“Det unge forfatterskapet vi i år ønsker å vende blikket mot, viser, som flere av de foregående, en sterk vilje til eksperimentering med språk og form, gjerne synlig allerede utenpå bøkene.”
Ingrid Storholmen debuterte for ni år siden med boka Krypskyttarloven. Hun har senere utgitt tre bøker, den nyeste er Tsjernobylfortellinger.
Tsjernobylfortellinger. Aschehougs forlagg. Ingrid Storholmens seneste bok.
Sultprisen 2010 til Ingrid StorholmenPristale ved Tom Egil Hverven,
Gyldendalhuset, 18
. august 2010
Hvordan temme naturkreftene? Hvordan unngå at naturkrefter hevner seg på oss? Både litteraturhistorien og aktuell politisk debatt gir eksempler på menneskelig strev med slikt. En global kamp om stadig knappere og mer uforutsigbare naturressurser hardner. Gjør dette inntrykk på yngre norske forfattere?
Nei, en gjenganger i debatten om unge, norske forfatterskap er tvert i mot at de er for navlebeskuende, at de for sjelden beveger seg utenfor gjenkjennelige skildringer av familie eller oppvekst
. Desto mer gledelig er det å kunne starte denne talen med å slå fast at Sultprisen i år går til en forfatter som lykkes med å forene et poetisk blikk på det helt nære, personlige, med et vidt utsyn over fatale konsekvenser av menneskers omgang med naturen.
Men før jeg røper mer, litt om Sultprisen. Prisen er på 100 000 kroner og deles ut av Gyldendals legatstyre. Der sitter for tiden professor Tone Selboe, litteraturkritiker Kåre Bulie, konsernsjef Geir Mork og jeg, Tom Egil Hverven, litteraturkritiker og styrets leder.
Sultprisen skal gå til et yngre, eminent forfatterskap, gjerne knyttet til en bok som tilfører forfatterskapet profil. De siste årene har prisen gått til Steinar Opstad, Kyrre Andreassen, Carl Frode Tiller og Gunnhild Øyehaug.
Det unge forfatterskapet vi i år ønsker å vende blikket mot, viser, som flere av de foregående, en sterk vilje til eksperimentering med språk og form, gjerne synlig allerede
utenpå
bøkene. Omslaget på den første, “Krypskyttarloven”, kombinerer et lovverk med en diktsamling. Tekstene forener poetiske bruddstykker av en oppvekst med sterke refleksjoner over temaet “lov og litteratur”. Det gamle temaet har fått ny aktualitet de siste årene, ved filosofer og litteraturvitere som Giorgio Agamben og Arild Linneberg. Debutanten som utga “Krypskyttarloven” for ni år siden var derfor både lovlig seint og akkurat passe tidlig ute.Den neste boka i forfatterskapet er en djerv og språklig idérik undersøkelse av kvinnelige former for skam. Sjøl omtalte jeg “Skamtalen – Graceland” som en av årets mest spennende diktbøker da den kom ut i 2005, ikke bare fordi den framstilte skam som noe som blir til i et samspill mellom generasjoner. Forfatteren fornyet også eksperimenterende lyrikk, i det hun utvidet sin dialogiske utveksling med andre kunstarter.
Utforsking av kvinners erfaringer fortsetter i den tredje og hittil siste diktsamlingen, “Siriboka” fra 2007, som åpent refererer til en av forfatterens formødre i Verdalen i Trøndelag. I ett langt dikt på nynorsk, med sidekommentarer på bokmål, skildres strevet til en enke med fem barn på en husmannsplass i Midt-Norge for drøyt to hundre år siden. Også denne boka går inn i problemstillinger som ikke er blitt mindre aktuelle seinere. De siste månedene har vi opplevd den mest omfattende vitenskapsdebatten i Norge på lang tid, med utgangspunkt i tv-serien “Hjernevask” og boka “Født sånn eller blitt sånn”.
“Siriboka”, i likhet med mye annen god skjønnlitteratur, undersøkte lignende emner før det ble tv-debatter av dem. Sammen med resten av forfatterskapet, gransker “Siriboka” hva det vil si å bli “
født sånn
“, som kvinne, på et sted, i en slekt. Eller, som det heter et sted i boka: “Noeoppstår og har ingenting med ønske å gjøre/ men gener og stamceller vet/ Jeg vil det skal vises det som ikke blir sagt// Slik slekt husker i ledd, i trekk/ i transgenerasjonelle repetisjoner”.
Den fjerde boka fortsetter dette poetiske prosjektet med standhaftighet, selv om den kalles en prosabok og utvider perspektivet kraftig. I form inneholder den riktignok fortellinger. Men igjen finnes det elementer av de forrige bøkenes drama og poesi. Og igjen fastholder boka kvinners perspektiv, på en egenrådig og litterært produktiv måte. “Tsjernobylfortellinger” lar et mylder av stemmer fra Ukraina komme til orde, etter kjernekraftulykken våren 1986, en ulykke som rammet mennesker fra nærområdene i det gamle Sovjetunionen og helt opp til Midt-Norge, der tre søstre “var ute og lekte den aprildagen regnet førte med seg Cesium 137”, et stoff som har kraft i seg til å
endre
det “gener og stamceller vet”.Forfatteren var selv en av de tre søstrene, de to andre måtte operere vekk skjoldbruskkjertelen. Blikket er nært. Boka demonstrerer i utsøkte, poetisk former hvordan kvinners språk og dagligdagse erfaringer gir et annet perspektiv enn det tekniske telle-, måle- og veie-språket som dominerer medietalen etter en kjernekraftulykke.
“Tsjernobylfortellinger” går uanstrengt inn og ut av sansninger, erfaringer og sinnsstemninger etter kjernekraftulykken i 1986. Noen av tekstene er sterke, poetiske skildringer av kjærlighet mellom mann og kvinne, av hvordan barn blir til. De beskriver så å si innenfra hvordan ulykken kaster en skygge over det hele: Frykten for
hvem man blir,
hva slags barn man kan få, etter en kjernekraftulykke. Innenfor disse dystre rammene, overbeviser boka med forfatterskapets særegne kombinasjon av humor og lek, poetisk oppfinnsomhet og skaperkraft. Slik oppstår først og fremst god litteratur, men den kan i sin tur gi grobunn for fyldigere, bredere politisk bevissthet.Det er en glede for meg å be forfatteren, Ingrid Storholmen, om å komme fram for å motta Sultprisen for året 2010.
