Ole Willy Falkhaugen og Syvert Garcia, foto Erik Berg

Enda en gang skorer koreografen (og danseren) KRISTIAN STØVIND fullt hus i Kulturkompasset med sin festlige sommerballett Salt kys, Syrlig smil, Søt musikk, som er blitt en festlig vellforløst gledesytring på mange nivå, og med dans av Nasjonalballetten i fler etasjer, på Operaens lille scene.

Historien er en ung lystig liten “kjærlighetshistorie” mellem menn og kvinner, menn og menn og mellom far og sønn. I dette boltrer danserne seg i delikate pas de deux´er, soloer og store ensembler med mange dansere. Det hele meget bra musikalsk tilpasset til musikken, som er det som bringer den lille udefinerte handlingen fremover.

Potetgull-parret: Jørund Langeggen og Kristian Ruutu, foto Erik Berg

I selskap med en perlerad av unge meget dyktige dansere, anført av Ole Willy Falkhaugen og meget unge Syvert Garcia, 13 år, og student ved Ballettskolen, som Karamell far og sønn, i denne samdansen overgår Kristian Støvind koreografisk det vi tidligere har sett fra hans hånd, til og med med dans på veggen. Tett fulgt av Jørund Langeggen og Kristian Ruutu som Potetgullparret, i den første homse pas de deux i Norsk Balletthistorie, fremført med stor sjarm og et enormt og inspirerende danse overskudd. I den tredje av de fem pas de deux er som er bærebjelkene i denne produksjonen gleder vi oss med enda et foreløbig på gjensyn (?) med årets “pensjonist” Christopher Kettner, der sammen med Claudia Schreiber fremfører en vittig og elegant Kjærlighet på pinne dans. Siden vi er i søtsaker avdelingen gleder vi oss meget over sjokolade parret Emma Lloyd og Gakuro Matsui som det første parret ut. 

Pastill-paret, Line Alsaker og Kristian Alm, foto Erik Berg

Gjennomgangsfigurene er Kristian Alm som Pastillspisende ung gutt, som til å begynne med kun er interessert i musikken fra sin I-Pod, og overhodet ikke er interessert i sin partner, en uigenkjennelig Line Alsaker, men da han taper pastillesken fra taket og Pastilljenten Line Alsaker finner den og gir den tilbake til ham er plutselig idyllen der og de finner hverandre
. I forskjellige musikalske mellomspill krydres hele scenebildet av 5 ekstra par av Nasjonalballettens dansere, alle jentene på tåspiss i musikalske virtuose kombinasjoner sammen med de ti solistene. Meget musikalsk og godt poengtert.

Musikerne fra Barratt Due Musikkinstitutt, foto Erik Berg

Sammen med danserne opplever vi denne gangen på scenen fem dyktige unge musikkstudenter fra Barrats Due Musikkinstitutt, som spiller perler fra musikklitteraturen. Pianisten Dimitri Kostopolus gjør noen flotte entreer og spiller virtuost solo både Chopins Polonaise op 6 nr. 53 og Liszt Ungarsk Rhapsodi no 2, den siste mens hans på flygelet svever scenen rundt i delikat lyssetting, mens danserne Jørund Langeggen og Kristian Ruutu briljerer i sin lange homse pas de deux. Videre fiolinistene Manghild Skomedal Torvanger og Margrete Pettersen. Madelene Berg på Bratsj og Cathy Donnelly på cello. Ete meget representativtutvalg av unge musikkstudenter fra Barrat Due Musikkinstitutt, som spiller musikk av både Sinding og Dvorak med eller uten klaver samspill. I tillegg musikk av Iron & Wine. Et godt valg til denne produksjonen, et samarbeide vi håper å se oftere.

Det mest vellykkede er som nevnt Karamellfar og sønn, Falkhaugen og Garcia, pas de deux en. I sine kommentarer i programmet forteller Kristian Støvind at den er den eneste delen, hvor han laget dansen først. Dette bør han fortsette med, for i den, hvor han enda ikke er bundet av musikken, går han ut over sine egne grenser. I de øvrige dansene, som er briljante, varierte og morsomme, er han mer bunnet av å sette bevegelser og handling til musikken. Hvilket gjøres musikalsk og elegant, men han er der mer bundet.

Tine Schwabs kostymer og scenografi er vellykket. Hun viser i denne sammenhengen kostymer som er mye lettere og inspirerte i ideskapningen og utfoldelsen enn det jeg har opplevd henne gjøre tidligere.  Hennes scenografi, som dels består av en vegg som antagelig er inspirert av Verner Pantons kunst, som bl.a. kan sees på Kunstindustrimuseet, hvor hun også benytter en rekke av operaens nye tekniske utstyr, bl.a. i form av flyttbare elementer, slik som et podie som gjør at flygelet kan sveve salen rundt, i samarbeide med delikat lysdesign ved Øyvind Wangensteen. En flott utnyttelse av rommet, som viser hvilke muligheter kunstnere har i det nye operahuset. Dramaturg: Bibbi Moslet

. Dette er vellykket. – Alle ungdomsskoleklasser og videregående skoleklasser i området burde få oppleve denne gledesytringen!!!