Den Norske Nasjonalballetten presenterer i disse dagene årets Mesteraften forestilling. Som fremføres i en delikat versjon med en rekke av  Nasjonalballettens dyktige dansere. I år er det med Voluntaires av Glen Tetley til Francis Poulencs praktfulle Konsert i g-moll for Orgel, strykeorkester og Pauker. William Forsythes engasjerende Enemy in the Figure og Jiri Kylians Bella Figura.

Mesteraften, Voluntaires, foto Erik Berg 2010. 01.jpg

Voluntaires av Glen Tetley: Her var der mange gleder
. Pas de trois ble strålende gjennomført av en fortryllende Clair Constant sammen med de to flotte kavalererne Scott Casban og Andreas Heise. – Dette var ekstraordinært bra.

Videre gledet de 6 par Lindasy Craig og Frank van Tongeren (sistnevnte så jeg for første gangen). Francesca Golfetto og Gakuro Matsui
. Miharu Maki og Lucas Lima
. Lisa Nielsen og Jørund Langeggen

. Chihiro Nomura og Ole Villy Falkhaugen og Kathryn W
. Thomas og Marco Pagetti (sistnevnte så jeg også for første gangen). Dette var meget høy kvalitet, og en ensartethet i ensemble detaljene, som forteller om et godt gjennomført innstuderingsarbeide. Mange av disse danserne har ikke danset i Voluntares før i Oslo.

På vår aften ble de to ledende partiene fremført av ballettkompaniets to gjestedansere i høst Yolanda Correa og Yoel Carreno fra Cuba. Samdansen mellom de to var god, de kler hverandre godt og er et flott par, dessverre fungerte ikke alt helt så bra, som det vi er vant til å se i Voluntaires, som Nasjonalballetten har en lang tradisjon med å danse

. Begge danserne gjennomførte ikke helt de krevende detaljene i solopartiene, det var som om de var mer opptatt av å være i startposisjon til den kommende bevegelseskombinasjonen, og at man derfor ikke fullførte helt den man holdt på å avslutte. Dermed mistet de den siste lille snerten, som gjør at en danseopplevelse, for tilskuerne gjør dette til noe helt ekstraordinært.  Jeg fikk ikke denne vidunderlige gispende opplevelse, som jeg får når danseren tydelig gjør seg en umake for å vise seg selv på sitt aller fremste. Dette var ok, men ikke noe ekstraordinært. Dette er beklagelig, dette bør danserne jobbe med, og i denne sammenhengen bør den ansvarlige ballettmester hjelpe danseren til å gjennomføre denne perfeksjoneringen.

Kristian Støvind i fritt svev i William Forsythe´s Enemy in the Figure. Mesteraften+2010, foto Erik Berg03.jpg

William Forsythes forestilling Enemy in the Figure, helt kontrasterende til Voluntaires klassiske elegante linjer, fulgte etter, til et spennende lydbilde med samme navn av Thom Willems. En medrivende ballet med høy, – iblant meget høy acton nivå, noe det så ut som om danserne hadde mye moro ut av, og de hadde ihvertfall mye løpen rundt, sprang opp og ned av vegger osv.  Morsomme kostymer og scenografisk ide ved William Forsythe.

Sist Jiri Kylians underholdende og tankevekkende Bella Figura med en delikat barokk musikk som musikalsk grunnlag i delikate kosymer av Joke Visser, hvor vi både opplevet de helt store gruppe opptrin, og de intime delikate miniatyrbilder av høy kvalitativ bevegelseskunst, hvor det var de små bevegelser og nyansene i dem som fortalte og formidlet historien om Bella Figura. En flott gruppe dansere gjennomførte denne balletten. Maiko Nishino., Christiane Sá, Alexandra Santana (tilbake i strålende form, slik vi liker å se henne), Eugenie Skilnand og Stine Østvold, og på mannssiden. Kaloyan Boyadjiev Scott Casban, Francois Regis-Rousseac og Kristian Ruutu. En flott aften.

Kaloyan Boyadjiev og eugenie Skilnand, og bak Maiko Nishino i Bella Figura av Jiri Kylian i Mesteraften 2010. Foto: Erik Berg

Ved at man i denne produksjonen har basert seg på båndmusikk legger man ikke beslag på den sprengte kapasitetetn for orkestret. Dette fungerte bra, selvom jeg, selvsagt, ville ha foretrukket ihvertfall Poulencs strålende musikk til Voluntaires, samt barokk musikken til Bella Figura fremført live. Imidlertid følger Nasjonalballetten den samme praksis, som vi opplever til en rekke contemporary balletter over hele verden, og på denne måten kan man klare å gjennomføre en hel rekke forestillinger mer enn det man ellers ville ha hatt mulighet for pga for liten orkesterkapasitet. Dette gleder publikum og dette utnytter operahusets kapasitet, til nettopp å benyttes til det som dette er bygget for: Hjemstedet for Den Norske Opera og Ballett.