Christophe Willibald Glucks opera i Hector Berlioz franske versjonen ORPHÉE, fra 1859 ble musikalsk sett en suksess med Kungliga Operaen,  Stockholm gjestespill på Den Norske Opera & Ballets hovedscene i Oslo, 13
. Januar 2011
. Dette skylles tre gode sangere i rollene, Katarina Leoson i tittelrollen, Marie Arnet som Eurydice og Susanna Stern som Amor, og et glimrende kor og orkesterarbeide ledet av den unge dirigenten William Lacey.

REDSELSFULL OG TALENTLØS SCENOGRAFI OG KOSTYMER.

Dessverre kan man ikke si det samme om scenografien og kostymene, ved Marie-Louise Ekman, som etter min oppfattelse var redselsfull og talentløs
. Samt om den delvis fungerende, men ikke spesielt vakre eller stemningsfulle dansen, som var i typisk Mats Ek stil med noen merkverdige bevegelsesideer, hvor han nesten radbrekker noe som kunne ha blitt til noe vakkert, men underveis også hadde hell og lyktes med noen av de mange gode gruppescener, hvor koret viste en usedvanlig god dispilin og klarte å følge og forme de formasjoner som koreografen la opp il, samtidig med at de sang strålende. Disse masse scenene med koret hjalp til at selve produskjonen totalt sett endte opp som en suksess, fordi at uten disse scenerne hadde det hele rett og slett blitt for stillestående. Dette sees tydelig i den siste delen, hvor man etter de glimrende scenerne med De salige ånders menuett og dans, som ble vakkert fremført av koret og danserne kom inn i “dagligstuen” til Orpheus og Eurydike, hvor det hele ble ganske stillestående, og publikum oppfattet nesten ikke når plutselig Orpheus ser på  Eurydike og hun deretter begynner å dø. Dette kunne en dyktig regissør enkelt og effektfullt ha undestreket, men det fungerte ikke, så plutselig begynte eurydike å dø!!!

For min del synes jeg at det var sjarmerende funnet på å kle hele koret, menn og kvinner i hhv herredresser i første delen, og i andre delen i lange tyllsskjørt med topper til, også selvsom dette iblant gjorde at det ble komisk å se på. Heldigvis hadde koret underveis hjelp av et titalls dansere, slik at de ikke dummet seg helt ut, for underveis så det iblant ut som om det kunne bli en konkurranse i nettopp dette, men det lyktes.

Kostymerne også ved Marie-Louise Ekman var ikke gode. Det eneste kostyme som fikk frem noe yndefullt og som dermed harmoniserte med den romantiske handlingen var kostymet Til Eyurydike, som var ganske nett og pent. Det hadde lønnet seg for Stockholms Operaen å investere i en dyktig scenograf og kostymedesigner, for publikum, og det er tross alt dem man spiller for, de fortjener, og noen forventer også, å ha noe vakkert å se på. Der er ikke noen stor prisforskjell mellom et dårlig og et godt resultat, men man kan forvente en større publikumssuksess, hvis dette også er vakkert og se på. I dette tilfelle er historien i seg selv vakker, slik at man behøver ikke å pynte på handlingen. Dessverre kreves det talent og dyktighet fra de ansvarlige. Orfeus redselsfulle frisyre gjorde at han (hun) var stygg å se på, leit, for den vakre sangerinnen Katarina Leoson sang fremragende. Den mumifiserte Amor ble uforståelig. Jeg trodde at Amor skulle være sprelsk.

Musikalsk sett kunne en slik forestilling ha plassert Stockholmsoperaen langt fremme i rekken av gode bemerkelsesverdige operahus, men slik forestillingen totalt så ut, så ligger de langt nede på listen blant de operahusene vi ikke prater så mye om. Leit det. Velkommen etter.

TISSETRENGTE?

Som vanlig så har det norske publikum det travelt med å gå, eller ihvertfall komme opp og stå, når en forestilling er ferdig. Vell, det ser ihvertfall slik ut, for den vanlige applausen er det blitt til en pine, at man skal opp og stå, eller er folk blitt så tissetrengte etter å ha siddet i 50 min?  Dermed mister begrepet stående applaus sin betydning. Hva skal vi finne på av nytt da for å markere noe ekstraordinært? Hoppende applaus, eller taus applaus?

I denne produksjonen gledet vi oss meget over operaens tekniske apparatur, som ga produsenten Jan Helge Trøen gode muligheter for å eventyrliggjøre mange av detaljene. Det lyktes. Bra.

GODT INITIATIV.

Men uansett denne kritikken, er det et flott initiativ at Kungliga Operan i Stockholm gjester den nye operaen i Oslo, som det første gjestende huset. Jeg håper inderlig at det vil bli en tradisjon at Operaen vår inviterer andre opera- og ballettkompanier til å gjestespille på dette høye nivå. Det vil gi en uvurderlig inspirasjon for både det norske publikum, samt for det gjestende kompaniet, noe begge parter forhåpentlig kan vokse på. Det er for denne typen virksomhet at det nye operahuset ble bygget. Selvom andre helt uvedkommende aktiviteter, antagelig gir økonomiavdelingen tiltrengte penger i kassen. BRAVO.

Henning Høholt.

Foto: Mats Bäcker, Kungliga Operan.

– – – – – – –

Les også hva vår utmerkede og erfarne operaspesialist Claus Drecker skriver i sitt leserinnlegg:

ORPHÉE

Torsdag denne uken bivånte vi Norges Premiere av det gamle greske drama Orpheus & Euridike, en operatragedie i fire akter, opprinnelig komponert av Christoph Willibald Gluck, men her bearbeidet av Hector Berlioz og da selvfølgelig i fransk språkdrakt kallt Orphée.

Likesom de fleste modernistiske iscenesetter må finne på noe nytt og det de tror spennende ga oss Mats Ek (fra Kungliga Operan i Stockholm) en velkomst med orkesteret på scenen, kledd i nærmest “Bonny & Clyde” stil – de spilte overturen og forsvandt heldigvis etter hvert ned i graven
. Wow!

Nå husker jeg fra gamle dager at historien om de to elskende er dypt tragisk og ble derfor noe overrasket over latteren i salen – og latteren grep meg selv med god grunn.

Det virket da slett ikke tragisk når kraftige mannfolk ben i florlette, nesten gjennomsiktige ballettskjørter beveget seg med plumpe danseskritt bortover scenen.

Det var kanskje koret og ikke balletten som pirret lattermusklene?

Til munterheten bidro også trekløveret av en halvskallet Orpheus som løp med store geberder over scenegulvet, en hijabkledd mumifisert Amor og en hvitblond amerikansk Euridike med brudeslør.

Tragedien var blitt gjort ufrivillig eller frivillig til en komedie.

Kulissene er det ikke mye å si om eller er min mistanke berettiget at Stein Winger har hatt en hånd med i spillet. Opp-ned verden kjenner vi igjen fra hans akk så ulykkelige Elektra? Men det var noen som satte utstyret ordentlig til slutt – fordi historien ender med en happyend?

Hva mer har jeg på hjertet? Orkesteret musiserte bra og sangerne ga sitt beste selv om stemmene virket noe svakt. Flere ble nokså skuffet, men det norske publikum gir stående applaus – uansett.

Den Norske Opera & Ballett har vist at den kan bedre – men det er en stund siden.

Claus Drecker

. clausd@powertech.no