Manon – Kenneth MacMillan på sitt beste

Av Henning Høholt, aplaus fotos: Tomas Bagackas

Eugenie Skilnand og Douwe Dekkers, Foto Tomas Bagackas, 16.10.2015

OSLO/NORGE: Nasjonalballetten har nettopp gjennomført en lang rekke med flotte forestillinger av Kenneth MacMillans berømte ballett Manon til Jules Massenets musikk, i nytt arrangement av Martin Yates, som også har dirigert forestillingene i Oslo

. I de forskjellige besetninger har publikum opplevd en lang rekke av Nasjonalballettens aller fremste dansere, fra voksne og vel etablerte solister til helt unge flotte talenter, nesten på starten av sin karrière.

Det britiske “radarparet” Patrick Ruanne og Karl Burnett har de siste månedene ledet Nasjonalballettens og dets mange dansere og mange forskjellige besetninger i hovedroller og i mange forskjellige mindre roller frem mot norgespremieren av Manon. Over 40 år etter at balletten først så scenelyset. Nesten 300 år etter at romanen den bygger på ble skrevet. For mange er Giacomo Puccinis opera, Manon Lescaut velkjent av en del av det norske publikum fra mange oppførelser i Oslo. Mens ikke fullt så mange antagelig kjenner Jules Massenets opera Manon, men i denne sammenhengen er det altså Kenneth MacMillans ballettversjon av dette store drama som publikum får oppleve. Imidlertid er det ikke Massenets opera musikk man får høre, MacMillan har forsøkt å finne frem til mer dansbar musikk fra Massenet, og i denne norske produskjonen er musikken arrangert av dirigenten Martin Yates.

Ballettsjef Ingrid Lorentzen og hennes dyktige stab fortjener honnør for deres evne til å sette sammen gode, spennende solistkombinasjoner, skape nye stjerne par, og gi inspirasjon til både voksnere og yngre dansere til å yte sitt aller beste. Dette kommer ikke av seg selv. Der skal vises tillit, tett oppfølgning, og gis inspirasjon, slik at alle parter kan få blomstre, og vise sine personligheter.

Eugenie Skilnand og Douwe Dekker in last scene Manon. Foto Den Norske Opera & Ballett

Dessverre har jeg vært opptatt de seneste mange ukene med utgangspunkt i Kulturkompassets redaksjon i Paris, og har derfor ikke sett alle besetningene, som vi ellers pleier å se og omtale. Før denne aller siste kvelden i denne sesongen, hvor vi til gjengjeld fikk gleden av å nyte hvordan en rekke av de unge talentfulle solister med bravur løste sine krevende oppgaver , og vi er også blitt fortalt at de har hatt en enorm utvikling i sine krevende roller fra deres første til nå deres siste forestilling av Manon i denne sesongen.

Dette gjelder en vell etablert vakker solist i titterollen Manon – Eugenie Skilnand, som nettopp er ekspert på å tolke mye vakker dans med krevende detaljer med sin utsøkte skuespillerkunst, som vi har gledet oss over i mange forskjellige produksjoner så langt
. Sammen med sin meget unge, meget velldansende partner Douwe Decker som Des Grieux, I et meget krevende danseparti, med svært mange spesielle MacMillan ben og fot kombinasjoner, som skal være helt perfekte, for å passere mrs. MacMillans nåleøye, samtidig som han også behersker både de mange langsomme elegante passasjer med de særdeles virtuose og meget raske finaler. Midt i dette en rekke lange store kraftfulle løft og kast, hvor Manon kastes opp i luften som en fjær og gripes lett og elegant i en krevende stilling.

Eugenie Skilnand som Manon og Douwe Dekkers som Des Grieux i siste scene av Manon, 16.10.2015. Foto Den Norske Opera og Ballett.

Etter de mange flotte soli fra begge av danserne og deres sam dans, kom det helt store høyde punkt i avslutningen av siste akt, dette var på absolutt høyeste nivå, ikke bare er koreografien utrolig vanskelig og krevende, men det så ikke ut til å være noen hindring for danserne, og Dekkers styrke og evne til å kaste rundt med Manon, og få henne ned igjen i perfekte posisjoner og hun, “som nesten er død”, alltid med perfekte føtter vridd i riktige retninger. Jeg var meget imponert, og har ladet meg fortelle, at dette er noe av det beste som er blitt vist i denne produksjonen.  – Nylig har jeg forøvrig bl.a. sett både Estlands Nasjonalballett og Bayrisches National Ballett i samme ballett, men med det tidligere musikkarrangementet.

Lucas Lima i “full mann” solo. – ET krevende jubelnummer. foto Erik Berg

Det annet ledende paret i Manon var Grete Sofie Borud Nybakken som elskerinnen til Lescaut, og Lucas Lima som Lescaut, Manons bror, en imponerende oppvisning, hun snerten, flirten, furten, fnugglett, virtuos og spilleglad. Sammen med Lucas Lima som er helt overdådig i sitt friske og frekke sceniske nærvær, flott å se ham tilbake på scenen i førsteklasses form, etter skaden, som ga ham en lang pause i våres. Hele veien understrekende sin rolles viktige “korrupte” detaljer for å få penger i kassen. Heldigvis har han mange soloer, helt fra den aller første åpnings soloen, noe som publikum ga brakende applaus for, gang på gang, sist men ikke minst hans krevende soloer og pas de deux med Nybakken når han opptrer sterkt beruset i Madames hôtel particulier i andre aktens første scene, og spiller at han ikke alltid vet hvor han er på scenen, eller hvor partneren plutselig har havnet, samtidig som han har tid til uhemmet å flørte med både den ene og den andre bak sin elskerinnens rygg.

Dette er et stort hit i forestillingen, et “nummer” som faktisk ballettsjefen kan benytte til diverse gallaer og som solo/pas de deux innslag hvor som helst med dette parret Lima/Nybakken i rollene
.

Lucas Lima og Grete Sofie Borud Nybakken i “Full mann” pas de deux. Foto Erik Berg

I denne scenen er der forøvrig også en flott manns solo del med 3 mannlige dansere, som ble godt gjennomført.

Jeg liker denne unge besetningen godt.

Ole Willy Falkhaugen, myndig stilig og elegant som Monsieur G.M. er en flott gjennomgangs figur, og det er absolutt forståelig at han ikke aksepterer alt det som foregår omkring ham og bak hans rygg i dette drama. Andreas Heise som Fengselsdirektøren har en meget vellgjennomført Forførelses/Voldtekts pas de deux med Manon, før Des Grieux kommer tilstede og dreper ham.

Stine Østvold er ubetalelig som i rollen Madame, som med bestemt og hard hånd styrer alle sine prostituerte/skøger og kurtisaner (hva er forskjellen?) til å utføre jobben sin til det beste til glede for de mange mannlige besøkende i hennes gemakker og til glede for publikum. Marco Paggeti er god og tydelig som kunde. Gakuro Matsui er tydelig på scenen som sjef for tiggerne med gode detaljer, hans tiggergruppe kan trenes enda sterkere, slik at de får mulighet for å briljere enda mer, trinnene og ideene er der, men de trenger å slippe seg mer løs. og følge i Matsuis fotspor i utformingen.  – Jeg er oppmerksom på at en del av dem hører til den nye gruppen Ung, men det er ingen unnskyldning for det manglende sceniske nærvær. Som soldater gjør de seg godt, men der er der nesten ikke dans.

Til min store glede, godt gjensyn med Brian Toney, – Hvem husker ikke hans butler i Nøtteknekkeren?, som en gammel, vellkledt, mann, som var svært opptatt av å kunne klare å klappe et par av jentene på rumpene. Mariusz Malecki som rottefangeren. Samt, sist, men ikke minst, Inger Johanne Rütter som både Vertshusinnehaverske i første akten og tjenestepike i husværet til Des Grieux. Bra at ledelsen husker på å gi oppgaver til noen av de som tidligere gjennom mange år har gledet publikum, dette settes det pris på. – Da er vi på vei hen mot tradisjonen fra bl.a. Den Kongelige Ballet i København, og andre store kompanier.

Trivelig var det også å notere at Silas Kjølmoen Henriksen er tilbake på scenen i Oslo, etter en meget lang danse periode i Midt Europa, hvor han har hatt permisjon fra Nasjonalballetten. Nå ser det ut som om han er tilbake fylt av internasjonal inspirasjon.

Applause foto, fra høyre: Ole Willy Falkhaugen – Monsieur G.M., Stine Øtsvold – Madamme, Douwe Dekkers – Des Grieux, Eugenie Skilnand – Manon, Lucas Lima – Lescaut, Grete Sofie Borud Nybakken – Lescauts elskerinne, Andreas Heise – Fengselsdirektøren. Foto Tomas Bagackas, 16.10.2015

Barn fra Operaens Ballettskole, Studenter fra Kunsthøgskolen i Oslo og fra Bårdar Danseinstitutt medvirket også i det store rollegalleri.

Martin Yates leder Operaorkestret til nye høyder, hans arrangement av Manon er på mange steder bra,

Eugenie Skilnand og Douwe Dekkers som Manon og Des Grieux, foto Tomas Bagackas, fra applaus 16.10.2015

han har klart å finne frem mye god dansbar musikk, som stemmer flott overens med trinn og bevegelser
. Noen ganger, spesielt faktisk helt i åpningen føler jeg at dette virker trist, men det er jo også en “trist” historie vi skal inn i. Underveis mange virkelig vellspilte større og mindre solopartier fra orkestrets dyktige solister. I siste delen gledet jeg meg meget over det meget virtuose og særdeles flott flytende harpespillet, som løftet det hele. Konsertmester og violinsolist var Dominic Griffits.

Nestor i Norsk Scenografi kunst John-Kristian Alsaker er scenograf for de flotte scenebilder, jeg likte spesielt godt de to hestevogne godt skjult, men særdeles nærværende, som bar forteller at nå kommer eller reiser det noen. Ingrid Nylanders kostymer er meget flotte, godt og interessant bruk av mønstrede stoffer til skøger/kurtusaner, som gir ekstra “fart” i noen av deres kostymer.. Kristin Bredal sørger for den gode lysdesign, men i denne sammenhengen, ville jeg gjerne ha hatt lidt lysdesing i de svarte skiftene, mens orkestret spiller mellomspill. og skiftene foregår. I stedet for svart, svart, svart, kunne en lekker lysdesign akkurat der ha gjort disse, iblant lidt kjedelige musikk pasasjer spennende, og til og med ha gjort dem til visuelle appetittvekkende høydepunkt. Torbjørn Ljunggren er ansvarlig for den spennende videodesignen, som spesielt gjør den krevende siste scenen til noe helt ekstra.

Jeg håper at Manon er tilbake på programmet neste sesong, og gleder meg til å se alle de andre besetninger i hovedrollene.